Bare skrive ut litt jeg. Ikke les om dere ikke orker sutring

En sorg blir aldri borte,men den blir mildere og mildere. Mange sier at tiden leger aller sår,ja,men ikke uten et arr. En gang i blandt kan dette arre begynne å blø igjen,men leges så igjen.

Jeg mistet min søster i 1997 og der er enda dager jeg savner henne noe enormt. Andre dager går det greit.

En ting jeg trøster meg når jeg tenker på bryllupet og de nærme som er borte er at jeg er overbevist om de er med oss den dagen uansett. Selv om vi ikke kan se dem, så er de der og ser og gleder seg sammen med oss.

Ja,men det beste er å få det ut,grine det skikkelig ut,så blir det bedre og bedre for hver gang. Holder enn det inni seg så blir alt bare verre og det bygger seg opp.

Sorg går ikke over, man lærer seg å leve med den. Og det er ikke sutring. Jeg har fremdeles dager der jeg er lammet av sorg etter mamma, og hun døde i 2006, så jeg har hatt god tid til å bli vant med det.. Og sorg er en like naturlig følelse som alt annet, noe du skal tillate deg selv å kjenne på.