Forloveren ikke den jeg trodde hun var :(

Å nei Stjerneklar… Så trist… Dette er hun som egentlig skal være din forlover når du gifter deg nå?

Men alt er ikke tapt enda. Er det ikke bedre og ringe henne eller besøke henne for å få snakket skikkelig ut om dette? Finne ut hvor begge to står og dermed finne ut hva som gikk galt? Hvis dere var så tette så kan dere helt sikkert finne tilbake til hverandre? Jeg ville iallefall ikke gitt opp med det samme, men skjønner det kan være vanskelig og beholde henne dersom det ble sagt mye ekkelt i en krangel. Du må jo kunne stole på at hun stiller opp for deg, det er jo DET som er forloverns største oppgave..

Lykke til, tenker på deg! [smilie=love0047.gif]

Huff jeg må si at jeg synes synd på deg.

Forstår at du reagerer på at hun ikke har forståelse for det med barna,men prøv å forklar henne at «ja,det er stress med to små,når vi kommer hjem og må holde på til langt på natt,så blir jeg så utrolig trett»,høre hva hun sier til det.

At hun sier «at det er hva du gjør det til»,så er det jo et snev av sannhet i det,men når en har barn,så er det ikke alltid hva en gjør det til,men også hva barna gjør det til.

Vet at det er frustrende og ikke få forståelse for dette. Det var som når gullgutten var liten baby,så ble han alltid sur og tverr når vi hadde vært i selskap,fordi alle skulle holde ham og ingen ville høre,så vi gikk alltid veldig tidlig fra et selskap,dette kunne ikke folk forstår,for det var jo når barna var små,at vi hadde mulighet til å være borte,for da lå de jo bare der. Kjente jeg ble mektig irritert av det,for å ha en skrikende baby som ikke ville noe,når vi kom hjem og natta gjennom og dagen etter,ja,det var ikke kjekt.

Ta en pust i bakken,en ukes tid,så ville jeg ha tatt kontakt og lagt alt frem for henne hva du føler. Det som er viktig er at du snakker om hva du føler og ikke klandrer henne,for da går hun i forsvar med en gang og da kommer det ikke noe godt ut av det. Som jeg også sa tidliger,gi henne også muligheten til å si om det er noe som ligger henne på hjerte. Begynner å hun å klandre deg,så sier du bare rolig at du gjerne vil at hun forteller deg hva hun føler,men at du ikke vil at hun skal klandre deg, du klandret ikke henne og håper at hun også kan holde seg slik.

Kjenne meg godt igjen i den settingen Stjerneklar 😅 men her va da me så flytta fyst, og så dei – i kvar vår retning [smilie=aiwebs_005.gif]

Eg og min kjære var forlovere for dei, og va nede til dei 4 gonger på 7-8mnd(Hardanger-Kristiansand). hadde jo et flott forhold sjøl om avstanden var stor geografisk 😛

Så då spurte me om dei ville v forlovere nr 2 hos oss, og da ville di, syns da va kjempekjekt 😀

Men lykken varte ikkje lenge, desverre [smilie=aiwebs_003.gif]

No e da snart et år sidan dei gifta seg, og me har ikkje sett snurten av dei. Syns faktisk da va på tide at dei tok turen opp til oss etter kvart, og har sagt til oss sjøl, at me reise ikkje nedover igjen før dei har vert her oppe minst ein gong.

Men neida, ikkje svarte dei på invitasjonen til bryllupet, eg måtte purra på dei, og fekk ein dårlig unnskyldning om at da kom t å kræsja med prøverørsforsøket deiras(men reisa t statene 3 veke seinare e greit liksom) 😯

Så ette detta har me ikkje hatt kontakt(ca 2mnd sidan)

Utrulig kjipt at ein ska gli frå kvarandre på den måten [smilie=aiwebs_003.gif]

Åh, jeg har også gjort den tabben…

Min bestevenninne fra ungdomsskolen og til nå egentlig har jeg hatt mindre kontakt med enn ei ann venninne. Vi hadde vært venner i 3 år og jeg hadde endt opp med å velge henne som forlover. Tenkte på det i månedsvis, for kunne ikke bestemme meg for hvem av de som ble riktigst… Så jeg spurte ho da, vi var naboer og ho var samboer med en god venn av meg også. Var jeg som presenterte de for hverandre. Jeg klarte ikke å si noe engang til ho andre venninna mi for hadde så dårlig samvittighet! Er jo ho som har vært venninna mi lengst og sånn, men ho har kanskje truffet min forlovede 5 ganger eller noe, og vi har vært sammen i 2 år nå.

Men så plutselig, for 5-6 uker siden, mens mora og mormora var på besøk hos de (fra finnmark, ho har bodd på sørlandet i 2 år) fant ho ut at ho skulle flytte hjem igjen. Ho reiste et døgn etter at ho ga samboeren beskjeden, men ho kunne ikke banke på hos naboen sin for å si hadet. Og ho skulle liksom være forloveren min. Kommer aldri til å snakke med ho igjen i mitt liv.

Har ikke spurt ho andre om å være forloveren min enda, har fortsatt ikke truffet henne irl, og har ikke lyst til å ta det over telefon… Håper bare ho vil! Ellers har jeg ikke peiling på hvem jeg kan spørre…

det der vet jeg alt om [smilie=aiwebs_003.gif] ikk noe greit det der.men jeg valgte og ikke ha henne til forlover siden det ble sagt for mye og noen såra følelser.har valgt en jeg ble kjent med for noen år siden men det er en som støtter meg og jeg henne og jeg skal bli fadder til hennes barn, 😀 .

Da ordna seg jo for oss og, for dei som me har som forlover nr 1, har stilt opp heile veien 😀

Gjorde heldigvis ett rett valg der 😉

åssen går det stjerneklar?