Huff, har det vanskelig nå

Ja,nå er det natten igjen og jeg håper at jeg får sove litt bedre enn det jeg gjorde natten som var, mange rare drømmer om bryllup,som bare gjorde meg lei meg i søvne og da satt jo den følelsen litt i når jeg stod opp, men så så to par øyne på meg og smilte og ropte mamma,så da kunne en jo ikke annet enn å bli i godt humør.

Dagen har gått bra, vi har vært ute å kost oss, godt å varmt, så lenge enn kommer i ly for vinden,men vi har jo klær,så vi gikk en god og lang tur og koste oss og matet fuglene. Så kom kvelden og ungene ble lagt, vi voksne prøvde å kose oss og spiste skalldyr, det er kjempegodt, med et lite glass hvitvin på siden. Når jeg ikke har ungene rundt meg går tankene mye mer og det gikk bra helt jeg skrudde på tv2 og skulle se nyheten, da de da viste fra det kongelige bryllupet i Sverige, ja da kom følelsene over meg for fult og tårene rant litt da ja. Jeg tenkte at i utgangspunkte skulle jeg vært gift om en mnd, vi skulle vært mann og kone og sagt vårt ja foran Gud og våre familier og venner. Dette er nå satt på vent til neste år og hadde vi ikke satt en dato nå,så vet jeg ikke hvordan jeg hadde hatt det, for når det blir som verst, tenker jeg på bryllupet som skal komme og ser på forkjellige sider på bordkort holdere og slike ting.

Nå har min kjære lagt seg og jeg sitter her med tankene alene, er litt godt å få litt tid for seg selv og prøve å sette ting i perspektiv. Ting kunne jo vært mye verre, han kunne ha funnet ut at han ikke elsket meg mere og gått fra meg, han kunnne ha vært utro mot meg og slike ting, vi har jo bare utsatt bryllupet fordi det intraff sykdom og vi begge kjente dette på kroppen og måtte bare si stopp. Helsa kommer foran alt.

Litt syt fra meg i sen kveldstime,hvis noen gidder å lese det er det topp, hvis ikke så kan jeg ikke si noe på det heller.

Skriver litt igjen her jeg, virker ikke som så mange følger tråden, men jeg synes det er godt å skrive, når nattetimene er her og jeg bare har lyst til å sove, men tankene går.

Det er utrolig tøft og gå rundt her og vite at der bare skulle vært igjen 9 dager til vår store dag og så er det liskom hele 13 mnd til. Jeg gleder meg over at ny dato er satt og liker å snakke og planlegge den store dagen om 13 mnd, men tårene kommer ofte over datoen 17 juli og jeg kan ikke forklare med ord hvordan jeg gruer for den dagen.

Vi ville gjerne prøve å gjøre dagen litt spesiell, kanskje sette på oss ringene den dagen ,men vi fikk ingen til å passe ungene,så da ble det slik at det må bare bli en helt vanlig lørdag for oss og gjett om jeg gruer meg. Kjenner at jeg får klump i magen når jeg tenker på den dagen, kjenner at jeg er redd for at jeg ikke vil fungere den dagen, redd jeg bare skal gå å gråte hele dagen og hva da med mine kjære små, kommer de til å forstå hvorfor mamma går og er lei seg en hel dag???

Jeg vet at jeg bør være glad for at vi har hverandre, at det nå ser ut til å gå bedre med Ole, at vi har satt ny dato osv osv, men det er vanskelig å la den drømme jeg har hatt så lenge,bare forsvinne i det blå.

Der er de som ikke skjønner hvorfor vi ikke bare planlegger et likt bryllup til neste år og bare se på det som en forskyvning. Kunne nok gjort det, men det føltes ikke riktig for oss og siden vi må betale noe på det bryllupet som ble avlyst, så har vi ikke råd til å gjøre det helt likt og da blir det feil å prøve å kopiere det så godt som det lar seg gjøre med pengene vi har,derfor tenker vi helt nytt.

Jeg er sikker på at den dagen vi planlegger til neste år,blir minst like fin som den vi hadde planlagt i år og det er det jeg prøver å si til meg selv, når det er som tyngst, men jeg skulle giftet meg i år,ikke neste år.

Så har vi det bryllupet vi er invitert i, forstår at bruden er stresset og lei seg over at der er blitt noen avbud fra gjester og jeg vil så gjerne være der for henne på den store dagen hennes, men jeg vet rett og slett ikke om jeg tørr å presse meg til det. Uff, ting er vanskelig nå ja, men det går seg nok til igjen. Heldigvis har jeg venner som orker å høre på syte mitt, men det er aliekvell godt å få skrevet det ned også og hvis noen gidder og lese, er det fint og legger de igjen en liten hilsen så blir jeg kjempeglad for det.

Nei, jeg må vel prøve å komme meg i senga igjen og se om jeg får sove litt