Hva er venner?

Det er akkurat det, det med «den gode tonen»…at det ikke skal være kleint selvom man ikke har snakket sammen på en stund. Og det bunner ut i tillit, tenker jeg…

For meg så er venner noen som er der for meg uansett hva det gjelder, uansett om vi ser hverandre sjeldent eller ofte, noen som vet hva jeg mener uten å kanskje si alt ut med ord, som respekterer meg for den jeg er og som ikke trenger å få beskjed om når ting skal være hemmelig.

Jeg skiller mellom bekjente, venner/bestevenn(er). Bekjente er for meg de man kjenner gjennom jobb, men som man ikke deler noe spesielt bånd med. Man kan sikkert gå på kino sammen, men det må være noe mer før det blir venner. Venner er for meg de jeg har et spesielt bånd med, som jeg deler ofte en forhistorie med, og som jeg har kontakt med. Trenger ikke å være mye kontakt, men mennesker som jeg føler en «connection» med.

Ta min bestevenninne som et eksempel. Vi ble kjent da jeg var tre år og hun var fem år. Vi har kjent hverandre hele livet. Etter at jeg flyttet til sørlandet for to år siden har vi kun sett hverandre et par ganger i året. Vi er heller ikke typene som ringer hverandre mye og skravler i timesvis. Vi kommenterer hverandres statuser på facebook i ny og ned, og det er ikke mye kontakt. Samtidig, når vi først treffes, så føles det ut som vi aldri har vært fra hverandre. Kontakten oss i mellom er der med en gang, og den tryggheten og nærheten vi alltid har hatt, fra den tiden vi hang sammen hver eneste bidige dag, er der med en gang. Det er merkelig å beskrive, men jeg trenger ikke jevnlig kontakt med min bestevenninne, den nærheten og kjærligheten vi har til hverandre er der uansett.

Til uka skal jeg møte ei venninne jeg ikke har snakket med siden bryllupet mitt i august. Før det hadde vi kanskje ikke snakke sammen på et år. Allikevel, hun regnes som min venninne, mye fordi vi fremdeles føles relativt nære hverandre. Skal sies, vi var bestevenninner før, men enkelte ting har gjort at vi nå går kun som venner. Samtidig, vi er nærere hverandre enn bekjente, som jeg ikke nødvendigvis deler så mye felles med.

Hehe jeg vet. Sånt dukker opp når en kjeder seg vettu. Bare man kjeder seg nok 😃

En måte å si det på er vel kanskje sånn som denne:

Ikke kast bort energi på mennesker du ikke får stort igjen av. Man kan si mye flott, men ord får liten betydning uten handling. Ta vare på de menneskene som virkelig betyr noe for deg, som gir noe av seg selv, og som ikke minst setter pris på deg for den du er.

I et vennskap må man kunne være i stand til å gi og ta. Dersom et vennskap eller «vennskap» om jeg skal kalle det for det, bare går en veg at den ene parten gir av segselv hele tiden, og den andre virker ikke interesert i hva som foregår hos den andre og er alt for opptatt med segselv,

så fungerer det ikke.

Man kan ikke sette et vennskap på vent, og tro at den andre i vennskapet vil stå der med armene åpne når, man setter på vennskapet på «start» igjen… :-k