Hva sier man, om man ikke vil?

Tenker litt som Stavangerpar jeg også.

Enten klarer man å si det som det er, dønn ærlig, eller så får man stille opp som best man kan. Enten du er forlover eller ikke så blir de gift. Det er ikke forloverens jobb å godkjenne. Men jeg skjønner at dette er vanskelig, og at det å være forlover på en måte signaliserer sterkt at man ønsker dette ekteskapet for sin venninne.

Men for venninna di sin del så tenker jeg at det kan være godt for henne å ha sin beste venn nær seg. For hvis hun nå gjør et katastrofalt valg til tross for innsigelser fra deg, så vil hun i fremtiden fortsatt ha deg som venninne å søke råd, støtte og trøst hos.

Du kan ikke gjøre mer enn å være ærlig. Å gjøre noe drastisk som kan bety at dere mister kontakten vil kanskje gjøre mer skade for venninna di?

Men dette er vanskelig. Du kjenner henne best og er den eneste som kan ta en så god avgjørelse som mulig her.

Outch, her sier jeg bare lykke til!

Har ikke noe mer fornuftig å si, annet enn det de andre jentene har skrevet.

Utrolig lei situasjon. Jeg heller nok til at om man ikke kan si fra på en måte som mottaker synes er akseptabel, så er det nok best å være der for venninna di. Jeg ville nok sagt ja og gjort mitt beste for å være der for henne før og etter bryllupet. Kanskje det dukker opp muligheter til å stille «tilfeldige og kritiske» spørsmål i tiden frem til bryllupet som får henne til å tenke seg om? Er jo et stykke frem til vielsen og hun har tid til å backe ut om hun skulle se mannen i et annet lys.

Ellers er det jo ikke unormalt at man ikke nødvendigvis ser de flotte egenskapene til en person som kjæresten ser og jeg slutter aldri å forundre meg over hva enkelte er villige til å leve med i et forhold og likevel regne seg som lykkelige… Kanskje du kan jobbe med å se hennes side av ham også? Kanskje det er du som til slutt ser at han er riktig mann for henne? Jeg har nemlig prøvd den siste selv og blitt positivt overrasket, selv om de sidene som jeg reagerte på fortsatt er tilstede.

Vel, du får si at du er bekymret, men igjen: det er hennes liv, og det må du akseptere enten du vil eller ikke. Det eneste du kan gjøre er å være der for henne. Og vet du egentlig hva som skjer bak fire vegger? Jeg ville vært ekstremt forsiktig med å komme med bombastiske oppfatninger. OG det kan godt være han er underkuende, men igjen: hun må finne ut av dette selv. Man kan ikke tvinge noen som ikke vil ha hjelp til å få det.

Jeg har ikke noe problem med å forstå at du er beskymret, og det er kjempeflott at du bryr deg. Problemet er at hvis du går hardt ut så tipper jeg at det her ham hun velger, og ikke deg. Ikke fordi du ikke er en god venninne, men fordi hun har valgt å være med ham. Og hvem vil vel ikke gjøre alt for en de elsker (selv om det for oss virker som et helt stupid valg)? Jeg valgte å holde kjeft, eller, jeg viste henne at jeg alltid kom til å være der for henne, mer får jeg jo ikke gjort. Jeg kan ikke fordra denne mannen, men jeg kommer til å miste henne hvis jeg går for hardt ut.