Kjære alle stressede bruder det går bra til slutt!

Puh… endelig godt plassert i sofaen etter det jeg betrakter som et ukes langt maraton løp er jeg klar for å snakke om min bryllupsdag som faktisk tro det eller ei fant sted igår. Fordi det jeg kan starte med å si er at den ikke gikk helt som planlagt. Mitt drømmebryllup med en stram og planlagt regi, mange detaljer og finesser, vielse i hagen under åpen himmel med diamanter hengende i trærne ble rett og slett ikke noe av.

Det jeg istedet fikk oppleve sammen med mine gjester var en utrolig stemning oss imellom på tvers av landsdeler og familier, vi hadde det så gøy selv om det var detaljer jeg har vektlagt som gikk helt bort. så les dette kommende stressede bruder, så ser dere at ting kan gå veldig fint selv om du som brud begynner å drapere stoff i telttaket kl.08.30 på bryllupsdagen samtidig som du ser ut som en druknet katt i motvind. Føler vi trenger en litt annen side enn de som kun opplever medgang og solskinn på bryllupsdagen – for det blir veldig bra til slutt som regel. 😉

 

Jeg startet lørdagen kl.08 trøtt som aldri før etter ukens gjentatte sammenbrudd og søvnmangel. Et godt tips til alle bruder er å huske å spise. Det nytter ikke å tro at man fungerer best på cola og kveldsmat, når dagene fort blir ekstremt lange, spesielt for oss som skal gjøre mye selv. Og tro meg etter en uke med sammenghengende bjeffing av familiens to firbeinte kombinert med daglige sammenbrudd om manglende fremgang i prosjekt bryllup er hodet fullt for en førstegangsbrud brud. Og hvis man slenger på at halve eiendommen frem til tors kl.24 var oppgravd for å lete etter vann sier det seg selv at ting går litt over styr. :ler:

Dagen ble startet som den ble avsluttet fredag med brillene på nesetippen, diger joggebukse og hår på halv tolv. Nervene var like fraværende som brudens far utrolig nok. Vi startet dagen med følgende gjøremålsliste som IKKE var klart:

– dekktøy var ikke hentet…

– bordene var ikke dekket…

– vannet på eiendommen var ikke rent fargemessig, så det måtte hentes dunke…

– talen til min kjære var fortsatt ikke klar…

– baren var ikke satt sammen…

– bordkortene var ikke laget…

– brudepikekjolen må sys inn…

– photobooth var ikke i nærheten av å komme frem…

OG for å ikke glemme det viktigste bikkja hadde fortsatt ikke «barnevakt».

Kombinerer du dette med skybrudd og et skrekkelig regnevær har du vårt hagebryllup der alt skulle foregå ute. Vi har allerede byttet om på ting en gang pga snegler, mettet jord og regn så det fristet ikke med enda en gang.

 

Men vi lar oss ikke skremme så lett så vi setter igang med  å sette opp enda et telt i størrelsen 6x12m flytter vielsen for tredje gang, fra åpen himmel og en sikker død for min forlover som skal synge inn i min skrekk partyteltet. Etter å ha kjeftet og smelt i et par timer, tilkalt gjester for sette herligheten opp i regnet, instruert mine tre svigermødre om hvordan borddekingen skal se ut, drapert taket med stoff, endret inngangen tre ganger blir bruden kommandert til sminken/opppussingsrommet som egentlig er rommet til brudepiken på 8 år dekorert til fingerspissene med Justin Biber. Og jeg kan si dere her og nå at hadde ikke jeg fått servert champagnen da hadde jeg strøket med der og da. Alle andre bruder begynner å ordne seg rundt kl9 kanskje… vi begynte kl.12.45!

 

Men, men man tager hva man haver. Blir det slik at man må møte sine innleide folk i en mindre kledlig habit fordi de renner inn blir det slik. Verre var det å møte noen av gjestene før vielsen i spanx samtidig som jeg holdt hunden i bånd innendørs og prøvde etter beste evne å si at jeg trenger 10min alene. Det er øyeblikk jeg gjerne skulle vært foruten kjenner jeg… Men gavene må frem uansett om bruden må passeres eller ei. Føler jo at litt av den såkalte magien forsvinner, men hos oss forsvant vel den ganske fort likevel. 🤣

 

Vielsen skulle vel starte kl.15, men med en brud som trenger hjelp av to personer for å få kjolen på, ulykke på e18 som fører til forsinkelser på 1t for de aller fleste av gjestene, en tante som løper ute for prøve å¨dekorere et vielselokale mens regnet plasker og en mor som ikke er der hun skal være, gjør vi det lureste vi har gjort nemlig å utsette vielsen. Vet ikke hvor vanlig det er jeg, men det gikk fint det også. Jeg klarte ikke å bli klar til det heller litt typisk meg må man være.

 

Men der og da når jeg fikk brudekjolen på, sløret kom på plass, brudebuketten kom i hendene mine, alle smykker dill og fjas var tatt bort følte jeg meg som en brud for aller første gang! Det er en følelse jeg aldri kommer til å få igjen! Borte var kranglene, sammenbruddene over fedre som svikter, været som rotet det hele til for min drøm og bare ønsket om at jeg endelig skulle si ja til mannen jeg elsker over alt annet. 45min totalt på overtid, en brudgom som allerede hadde sett meg, regnet som ikke ville stoppe, ingenting spilte noen rolle alt var greit – å jeg blir rørt langt inn i hjerterota her jeg sitter.

 

Vielsen var nydelig, rørende og ikke minst var den nær og intim.  Forloveren min sang. Jeg sank i gresset som titanic, sløret var ugredelig, hele meg var egentlig veldig upraktisk og altfor flott, men der og da følte jeg meg som den lykkeligste og mest lettet bruden i hele verden!

 

Det ble ingen drømmedag slik jeg hadde sett for meg for et år siden. Vi har ingen oppstilte bilder av oss utenom det til avisen, det var mye som gikk rett vest. Jeg som brud kapitulerte umiddelbart etter kakene til joggebuksa. Regnet plasket over oss konstant, men ingen kan ta fra oss at dette var en utrolig morsom fest som ingen ende ville ta. Og vi ble veldig godt gift til slutt selv om ting ikke gikke helt etter planen underveis. 😉

 

Takk for meg! Det har vært en glede å planlegge bryllupet vårt på denne siden, men nå har jeg fått nok. Aldri i livet om jeg skal gifte meg igjen! 😉