Litt trist

Takk nå griner jeg enda mer… fordi jeg ble glad for at dere bekrefter det vi har tenkt og gjort. Var livredd for at vi hadde tatt en avgjørelse som var helt på jordet, selv om jeg innerst inne visste at det ikke var slik.

Fikk også høre at: at dere ikke har plass er jo bare tull, har selv hørt dere si at vennene skal være til middag.

Og det stemmer, men de vennene som er invitert er nære venner vi omgås OFTE og/eller sterke barndomsvenner. Andre «vanlige» venner er ikke invitert. Puhhhh… men som min kjære skrev i melding til meg i sted, han gleder seg til å komme hjem fra jobb slik at vi kan se på hverandre, smile og tenke at dette er TO personer av alle vi har rundt oss, de skal ikke få ødelegge for oss. Det har han rett i.. men synes virkelig synd på han, han føler familien hans (søster og onkelbarn) virkelig har skuffet han og tråkket på følelsene hans. Tenk å si til han at han ikke bryr seg om familien sin. Åååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååååå jeg blir så trist og lei meg over mennesker som ikke forstår at de sårer andre, bare tenker på seg selv til en hver tid…

Har SÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅ lyst til å ringe mine foreldre for å fortelle dette, men samtidig vil jeg holde det for meg selv (har snakket med min nærmeste venn) for ikke å la dette spre seg….

Takk for deres ord, dere lettet mitt hjerte 🙂

Takk for tilbakemeldinger, og jeg forstår at det med serveringen har blitt helt feil. Var ikke så lurt av oss, men som jeg har prøvd å si flere ganger til de -vi vente det godt selv om det ble feil…

MEN, her har det bare ballet seg på. På søndag fikk min kjære en grusom mail av et annet tantebarn. Om at han ikke var onkelen hennes mer osv. Stod så mye der (at moren til min kjære har bare et barnebarn og et barn som hun brydde seg om), men kan ikke gå inn på alt dette. Vi er helt knust og lysten som hadde begynt å komme tilbake til brylluppet, ja den forsvant fort igjen.

I går ringte pappan hans, for å fortelle hvor grusom JEG var. Etter en lang samtale med min kjære, hvor jeg så tårene rant og skuffelsen lyste lang vei, ja så spurte jeg om å få snakke med pappan hans selv. Etter en laaaang negativ samtale spurte jeg til slutt om han i det hele tatt gjennom 10år hadde sett noe positivt med meg, og da ble svaret et nølende NEI. Jeg griner og hikster mens jeg prater, og spør om han faktisk mener dette. Og det kunne han bekrefte. Jeg sa at jeg alltid hadde sett på de som min familie også, og at de gjennom 10 år ALDRI har sagt noe negativt og stygt til meg, og lurte på hvorfor de ikke hadde tatt dette opp med meg eller min kjære hvis jeg var så grusom? og tydligvis ødelegger deres sønn… men det turte han ikke fordi jeg var å sterk og dominerende. Siden huset vi bor i er bygt av mine svigerforeldre, men kjøpt av min kjære for snart 12 år siden, ja så var det også feil at han giftet seg med meg som hadde to barn som ikke var hans (vi har ikke egne barn, og han er ingen som er sine), for da ville huset gå til MIN familie hvis sønnen døde. Jeg spurte om han ønsket å få tilbake huset hvis min kjære døde, men neida det hadde han ikke noe behov for…. forstå det den som vil. Min kjære sa faktisk til meg når vi la på telefonen at han har lyst til å selge huset og kjøpe et annet som ikke har vært i familien.

Min kjære er nå så møkkalei at han sier han kutter ut hele sin familie – for godt. Jeg prøver så godt jeg kan å si at kanskje ting roer seg, og at jeg klarer å svelge mange karameller. Men utfra alt som nå kommer frem, ja så er jeg redd dette er vanskelig å redde. Men jeg håper, ønsker ikke slike familiefeider, jeg er faktisk utrolig glad i hans familie, og hadde ALDRI i min villeste verden ant at noe slikt som nå skjer kunne dukket opp…..

MEN, det jeg egentlig lurer på er, har noen opplevd å feire bryllup uten at den enes familie er tilstede på festen? Vi hadde i planen at vi skulle sende ut innbydelser 17 mai uken, men nå vet vi sannelig ikke hva vi skal gjøre?

Vi ønsker virkelig et skikkelig bryllup, men redd det kan bli for vanskelig på selveste dagen OM de kommer…. og også veldig vondt for min kjære om de IKKE kommer….

Jeg har spurt min kjære MANGE ganger siste uken om jeg er dominerende, men som han sier, tror du virkelig jeg hadde vært sammen med ei i 10 år som dominerer meg? Han sier selv han har det kjempe bra og sender meg meldinger og ringer flere ganger om dagen for å høre hvordan det går med meg pga dette. Han sier at han klarer seg uten sin kranglefamilie siden han har meg, min familie og gode venner… men det er jo hans kjøtt og blod???

Kanskje det blir bedre for oss om vi ber med forlovere og reiser til utlandet og gifter oss???

Hva tenker dere?

Beklager at det blir så mye «gørr», men jeg føler at jeg kan skrive her inne siden jeg ikke ønsker å snakke så altfor mye med de rundt oss. Jeg er jo så «dum» at jeg faktisk ønsker at ting ordner seg, og da er det dumt om alle vet dette….

Jeg forstår (nå) at de er veldig skuffet, men hva med da å ta opp dette på en fin måte med oss begge? Det hadde faktisk ikke vært værre enn det. Når vi satt opp gjestelistene rett etter frieriet, ja da snakket vi om at han har liten slekt og om vi skulle be hans onkelbarn, men vi ble enige om at vi skulle gjøre likt på begge sider selv om det ble skjevfordeling av antall familiemedlemmer fra begge sider.

Alt det stygge som er skrevet om både meg og han, og alt de har fortalt oss om de andre i familien, ja da fortår vi at dette egentlig bunner i noe mer enn bare vårt bryllup. Min kjære har fortalt meg mye jeg ikke har ant noe om, men som det var viktig for meg å få vite nå for at jeg skulle forstå hvorfor han reagerte så sterkt som han gjorde.

Jaja, uansett hva vi gjør nå så blir det feil…. og, jeg er åpen for alt – noe jeg har vært hele tiden, selv om de tror noe helt annet

Heldigvis tviler vi hvertfall ikke på følelsene for hverandre, så vi klarer å komme gjennom dette med tid og stunder 🙂