Min kjære elsket meg ikke!

Så så! Ikke ta overskriften så tungt! Vi er fortsatt forlovet, og vi elsker hverandre meget høyt! Jeg hadde mareritt nemmelig… Huff. :ååh: :HÆ?:

Det foregikk ca slik:

Jeg og en klasse var på klassetur til en hytte på fjellet. Vi gikk med ski oppover. Jeg HATER å gå på ski… ](*,) Etter en stund der oppe skulle jeg i dysjen, så da la jeg fra meg smykkene mine (gudene må viet hvorfor man har smykker på fjelltur). Da jeg kom ut i fra dysjen var smykkene borte. Jeg gikk derfor ut til de andre og lurte på hvem som hadde tatt dem. (jeg hadde nemmelig lagt dem i samme rom som de var i.) Ingen vile fortelle meg hvem som hadde tatt dem, så jeg forklarte at de var faktisk verdt over 2 000,- og at det derfor var tyveri, og at alle var innblandet om de nektet å fortelle meg hvor de var/hvem som hadde tatt de. (rettslære i 2 år på vgs ja…) Men ingen brast under den byrden. Så jeg stakk til «naborommet» som da hadde blitt til lageret mitt på jobben. Her var formannen min, og jeg fikk ham med opp til de andre for at han skulle vitne på at ingen ville fortelle meg noe. DA var det altså en som knakk. Han tok mobilen min, og viste meg et bilde av exkjæresten min (vi hadde et ufattelig stygt brudd, litt utroskap og flytting og i det hele). Jeg hadde jo såklart ingen bilder av han på mobilen min til vanlig, så jeg så meg rundt for å sjekke om han var der den dagen. Det var han. Jeg gikk bort og spurte om det var han som hadde tatt smykkene mine. Han bare gliste og lo av meg, og nektet å si noe. Han prøvde bare å få meg til å sette meg ned på fanget hans… Yuh! Så da ble jeg naturlignok forbanna, og tok tilbake telefonen min og ringte, ikke politiet, men min forlovede :nååh: Han gjør jo alltid dagene mine så mye bedre! Men i denne drømmen da han tok telefonen sa jeg noe slikt som «Svartens Exkjærester! De er over alt!». Og da svarte han i andre enden «ja… Kanskje til og med på Hareid….» (Der vi bor) 😯 Jeg forsto ikke hva han mente, så jeg spurte om han ikke elsket meg. «na… Jeg tror ikke egentlig det» kom det fra andre enden da… Da brast jeg sammen i hulkegråt, og våknet. Jeg hadde store problemer med å puste, og gråt som bare pokker i våken tilstand også… Det første jeg gjorde var å famle meg frem til mobilen min og ringe han.

Han: HEEEI vennen! Er du våken?

Jeg: Snufs, ja! Heldigvis. Jeg hadde mareritt!

Han: NEEEI, og så når jeg ikke er der for å passe på deg…

Jeg: Mhm… Elska du meg!?

Han: Klart jeg gjør! Hva får deg til å lure på det da?!

Og så fortalte jeg han om drømmen og i det hele tatt… Huff.. Jeg HATER mareritt! :skrekk: :skrekk:

Tenkte bare jeg skulle dele denne med dere. For dere er så kjekke alle sammen! 8-[