Perfeksjonisten sliter med talen sin

Sitter her og skriver på talen min og den blir bare lengre og lengre. Jeg har jo lyst til å virkelig si hvor mye Geir betyr for meg. Samtidig er talen blitt veldig «oss og hvor bra vi er sammen», ikke så mye «du er fantastisk». Som i og for seg er greit, for det sier jo noe om hvor bra han gjør meg.

Samtidig er jeg en sånn som alltid vil si ALT jeg har på hjertet og med de rette ordene og jeg sitter og flytter og skriver om avsnitt for 20. gang fordi jeg ikke føler at det blir PERFEKT! «Hva om det er feil rekkefølge?» og «hva om dette egentlig ikke er sant?» og «kommer folk til å forstå dette?». Ser selv at jeg er veldig ordknapp, men har lagt mye mening i de setningene som står der. Og det er så mange meninger at det også er blitt mange setninger. ](*,) Ja, som dere ser blir denne posten mer og mer som talen. Poetisk og rotete #-o hjelp?