Skal du holde tale til brudgommen?

Jeg valgte å ta «fri» 😄. Jeg er lektor av yrket og har overhode ingen problemer med å snakke foran mange mennesker, men når det kom til tale i eget bryllup fant jeg ut at jeg ikke ville ha det «presset». Det fikk brudgommen ta seg av – det var tross alt ikke så mye han gjorde i forberedelsene🙄.

Jeg synes nok det er mye enklere å snakke «fag» enn å proklamere følelser foran familie og venner. Ikke er jeg helt den store romantikeren heller.

Men – i ettertid har jeg faktisk angret litt. Hadde egentlig ligg på hjertet fant jeg ut, og kunne jo holdt en spontan liten tale og sagt noen ord, men valgte det altså ikke på dagen. Men hvis vi gifter oss igjen (noe jeg/vi har lyst til heheh), så kommer jeg til å gjøre det. Rett og slett fordi jeg angrer litt. Men fordi vi bruder er priviligerte – selvom begynner å bli mer og mer vanlig at bruden ogå holder tale, så sa jeg i fra meg den «den rettigheten». Det er et privilegium det også 🙂

Men jeg sa da noen ord ved bordsettingen, og takket etter maten. Så var ikke helt «stum» 😃

Nei, brudgommen får ingen tale fra meg. Jeg er skikkelig pysete når det kommer til å ta ordet i større forsamlinger, så den jobben overlater jeg til den kommende mannen.

Men når det er sagt, så skal jeg nok finne på en annen måte å få fram budskapet mitt på (dedikere en sang og danse med ham (utenom brudevalsen), sette frem noen bilder av oss med noen fine ord/sitater/dikt/sangtekster og/eller skrive et personlig brev som han får sammen med morgengaven) 🙂

Jeg skal gjøre det fordi jeg synes det er på sin plass at jeg også uttrykker hvor mye E betyr for meg.

Men jeg kommer til å styre glatt unna de typiske svulstige beskrivelsene av mine følelser, da går det galt. Min tale vil være en takk til mine brudepiker, min familie for all hjelp, en takk til min svigermor for måten jeg har blitt tatt imot + +

og til slutt en liten «historie» om en hendelse som beskriver vårt forhold veldig godt. Jeg er en berg og dalbane å leve sammen med, men hver eneste gang jeg er nede løfter mannen min meg opp igjen. Litt inspirert av Altgodt sin tale.

Kunsten er å gjøre det kort, passe morsomt og si det som er viktig! 😃

Jeg tenkte først at selvfølgelig skal jeg holde tale. Så begynte jeg å øve og improvisere litt hjemme, og jeg grein som en tulling bare av å skulle holde talen for meg selv. Det ble plutselig ikke så fristende å holde tale lenger.. Men når dette temaet kom opp her inne så måtte jeg spørre sambo om han ble skuffet om jeg ikke holdt tale, og han svarte at han kom til å bli litt skuffet. Så jeg må prøve å manne meg opp, og så må jeg ha et arsenal av lommetørklær i nærheten.

Når jeg først holder en tale så vil det bli om hva det er med han som gjør at jeg, som opprinnelig var rasjonell og fornuften selv, sammen med han blir et følelsesmenneske uten like. At grunnen til at jeg ble interessert var at han er den første mannen jeg har møtt som jeg plutselig (en meget sen natt på en hyttetur) innså at jeg stoler fullt og helt på. Og en takk til vår felles venn som lenge prøvde å få meg interessert i han, som indirekte var årsaken til at vi fikk en god og avslappet tone mellom oss, og som var den som fikk meg til å hoppe ut i det og gi forholdet en sjanse da jeg ville la fornuften råde og snu i døra.

Jeg skulle gjerne snakket om familien min og hva de betyr for meg også, og ikke minst hvor sårt det er at så mange i nær familie både på brudens og brudgommens side har gått bort tidlig og ikke kan dele dagen med oss, men det går bare ikke. Da kommer jeg til å grine noe helt forferdelig, og jeg regner med at både mor, svigermor og eventuelle andre slektninger kan komme innom temaet. Så jeg fokuserer på at dette er en tale fra bruden til brudgommen.

Min kommende mann er ikke glad i å snakke for mange mennesker, så han vil egentlig ikke holde, men han har bestemt seg for å holde en liten tale til meg. Jeg har fortalt han at jeg skal også hoppe i det, og holde en liten tale til han. Jeg bråvåkne faktisk inatt og fikk helt panikk for denne talen. Hva skal jeg si, hvordan skal jeg legge det frem, hva om jeg ikke klarer å si noe, hva om jeg bare gråter??? Som dere sikkert forstår fikk jeg mange tanker inatt….

Ja, jeg skal holde tale til min kommende ektemann❤ Gruer meg veldig, men tror nok jeg angrer om jeg ikke gjør det.

Har begynt å skrive litt, men det jeg lurer veldig på er hvordan FØRSTE SETNING skal være????

Tenkte å takke mine foreldre og svigerforeldre, få fram alt de betyr for meg. Tenkte å starte med dette, og da føler jeg det blir rart å starte med «Kjære mannen min» eller er det bare jeg som tenker altfor mye på dette til å se logikk i noe som helst….. Iiiik

Kommer dere til å takke forlover, svigerinner, søsken i denne talen også?

Ble masse spørsmål på meg gitt….

Jeg skal holde tale ja.

Den er ferdig skrevet for ei gid stund siden. Har derfor hatt god tid til å finjustere den og jeg kan den så og si utenat i hodet…det gjør jo at jeg føler meg tryggere

Har ikke tenkt til det nei, for det er ikke meg. Og jeg hater å stå foran mange og snakke. Jeg snakker veldig lavt og så mumler jeg i tillegg 😝 

Men så tenker jeg at, det er jo bare de nærmeste i familien og venner, så det burde jo ikke være noe problem å snakke foran de 😃 Møtt alle de tantene og fetterne hans som han vil ha der… 🙂

Så nå begynner jeg å lure på om jeg kanskje skal overraske han med en liten tale. 😝