Sutring

Sånn er det dessverre å være student 😉

Det lureste er nok å kjøpe seg litt oppover, altså først leilighet som dere bor i nå, så et rekkehus som dere kan pusse opp litt osv.

Vi har to barn og bor i en 3-roms og det går helt fint det også 🙂 vi synes vi har det flott, og jeg har hatt mulighet til å være hjemme i permisjon et år ekstra fordi vi ikke har så høyt lån. For barn så tror jeg ikke det spiller så stor rolle om de bor i en leilighet eller en stor enebolig så lenge de har masse tid sammen med foreldrene sine. Hadde vi bodd i hus så måtte jeg ha begynt i jobb da ungene var 10 mnd, og det synes jeg ikke noe hus i verden er verdt.

Når jeg begynner å jobbe igjen blir det nok rekkehus på oss, men jeg skal også studere deltid.

Hvis det er enkeltfag du skal ta så går dette også fint å lese seg til mens man jobber fulltid 🙂 bare å ta et og et fag av gangen og gå opp som privatist.

Alt ordner seg på en eller annen måte, man må bare finne de løsningene som er best mulig og prøve å være tilfreds med det 🙂

Vi valgte å kjøpe hus litt utenfor de store byene, og det er utrolig mye billigere enn å bo sentralt. Vi betalte 900.000 for en enebolig i grei størrelse i en liten by en time utenfor Oslo, og den er ikke verre enn at vi kan pusse opp ett og ett rom ettersom vi har lyst. Vi kjøpte huset da min kjære begynte å jobbe, og vi har bodd der i fire av de fem årene jeg studerte.

Siden vi er lærere er det jo lett å få jobb også utenfor storbyene, og det er igrunnen en fordel å jobbe litt «uti gokk». Heldigvis! Jeg ser jo at jeg har hatt en luksus-tilværelse som student, men man er altså ikke nødt til å sette alt på vent selv om man studerer.

Det er jo også et godt poeng som Lisa og Lille lavendel kommer med 😉 det kommer VELDIG an på hvor man bor i landet hva ting koster også..

Vår lille leilighet koster 1,8 (vi bor rett utenfor Oslo), og det er ikke spesielt dyrt her i området.

Her tror jeg ikke man hadde fått en etroms engang for 900 000 [smilie=aiwebs_014.gif]

Skal vi ha hus her så må vi vel opp i 3-4 mill om vi ikke skal gå inn i et oppussingsobjekt, rekkehus i området ligger på rundt 2,5.

Man kan liksom ikke bestandig få i både pose og sekk 🙂 hvis vi vil bo i dette området og jeg skal studere så kan vi ikke være sure fordi vi ikke har råd til et nytt og fint og stort hus.

Når jeg begynner å jobbe igjen vil vi antagelig ligge ganske greit an når det kommer til inntekt, men det vil likevel bli vanskelig for oss å gå rett på å kjøpe et slikt hus vi ønsker oss på sikt med en gang.

Vi kunne sikkert hatt råd et annet sted i landet, men for oss så er beliggenheten viktigere enn str på huset 😉

Ja – det å måtte gi opp drømmer for virkeligheten kan være tøft. Men trøsten må være at sånn er det for oss alle. Og bare du får vendt deg til tanken så er det faktisk ikke så ille 😀 Min drøm var bolig i Oslo men for å få en på >100 kvadrat så skjønte jeg fort at vi måtte ut av byen.. Lengre reisevei til jobb definitivt men som sykepleier/operasjonssykepleier kan jeg lett få meg jobb de aller fleste steder, superflaks for meg!! Man trenger for så vidt ikke å gå lengre tilbake enn til sine egne foreldres ungdomstid da for å høre hvor utrolig mer begrenset livet var, både i form av jobber og hjem.. Vi er heldige, uansett hvordan vi vrir og vrenger på det. Men som andre her har sagt; vi forventer liksom alt før vi er 30 år selv om dette i de aller fleste tilfeller er langt fra gjennomførbart.

«gledesei» wrote: Er vel ikke så mye at jeg forventer det, som at jeg ser at andre får det til og ikke skjønner at vi er de eneste som ikke skal klare å kjøpe et hus, liksom. Men det er litt i det du sier, jeg er vokst opp i hus på stor tomt og har flytta bare en gang, da til nabohuset. Jeg vil at mine barn skal oppleve det samme, å få et hjem, ikke måtte flytte hver gang vi får råd til et hus som er hakket bedre. Og jeg har nå bodd i blokkleigheten hans noen måneder om gangen og vet bedre enn noen gang at slik vil jeg IKKE bo, det er rett og slett ikke nok frihet i borettslag.

Jeg kan nok strekke meg ganske mye når det gjelder hus, men det verste er å ikke vite noe, ikke ha en anelse om hvordan livet kommer til å se ut om to år, slik jeg trodde. Vi hadde liksom planlagt og så faller alle planene i vasken

Og det verste er at jeg føler meg som en liten sutrete drittunge som ikke klarer å leve med realiteten når alle sier «sånn er det bare, deal with it og flytt på bygda» istedenfor «det blir så bra så, dere finner drømmehuset» 🙄

Vi trenger alle å sutre litt noen ganger, det har jeg også gjort 😉

Men sannheten er jo at det ikke hjelper en døyt, det forteller jeg til 4-åringen min hver dag også.. Sutring kommer man faktisk ingen vei med, ikke når man er 4 og I HVERT FALL IKKE når man er over 20.

Og særlig hvis dere MÅ bo i Oslo-området så er det vanskelig å skulle ha for høye krav når det kommer til bolig [smilie=aiwebs_014.gif]

Selv med en samlet årsinntekt på 1 mill vil man jo ikke få mer enn maks 3 mill i lån, og har man ikke egenkapital da så må man gjerne ta til takke med noe som kanskje ikke passer helt med drømmen.

I hvert fall i første omgang!

Det er dyrt her, men man betaler for beliggenheten. Og det er jo forskjell på borettslag også da 🙂 her er det veldig barnevennlig, med unger over alt, flotte uteområder med mange koselige grillplasser, store nye lekeplasser osv. I tillegg så bor vi sentralt og det synes jeg virkelig er gull verdt! Ville ikke byttet bort nærheten til «storbyen» for alt i verden, og synes det er kjempe deilig å bo såpass nærme for eks Gardermoen også.

Og helt ærlig, en toåring ser ikke noen forskjell på å bo i blokk og på å bo i hus 😉 han eller hun trives der hvor lekene og mamma og pappa er.

Det lønner seg aldri å svartmale ting kjære deg 🙂

Det er mange som pendler til Oslo fra Tønsberg og Skoppum (Horten). Helt andre priser her enn i Oslo 🙂

jeg forstår det godt!

Er noe dritt å pendle..!

Bruker 2 timer fra dør til dør… fordi jobben er i Nydalen… Hadde vært sååå mye bedre om det hadde vært gangavstand fra Oslo s…

SÅ jeg titter kontinuelig etter jobber i nærheten… det funker ikke med en sånn jobbevei når man får barn… eller det funker sikker.. men jeg vil ikke! ..hehe…

Kan jeg spørre hvor gammel du er, gledesei?

Jeg tror da de fleste her har proevd aa muntre deg opp og ikke kritisere… Ofte foeles det jo som om «alle andre» faar til det man har lyst paa selv men foeler man ikke faar til, men naar man ser godt etter er det som regel ikke saann. De med det store huset bor i «gokk» (no offence), man bor kaotisk en stund, pendler, pusser opp ett og ett rom etc. Saann jeg leser det har de fleste kanskje provd aa forklare at for de fleste er det saann, du er ikke mislykket eller faar ikke til noe alle andre faar til, for alle andre faar det nemlig ikke til de heller. Med noen unntak da selvfolgelig!

Det er svaert faa som har alt de trenger naar de er 25, eller 35 for den saks skyld. Og lykken er jo ikke bare et stort hus og mye penger… Droemmer KAN bli virkelighet, men som regel tar det litt tid 😀 Jeg synes det er helt normalt aa faa litt «angst» naar man tar steget inn i en ny fase av livet som du skal naa. Klart det er skummelt og klart man er redd for hvordan man skal ende opp. Men det gaar seg til etterhvert, og man maa bare ta et steg om gangen. Skynde seg sakte.

Lykke til, og ikke vaer altfor streng mot deg selv da 😀 😀