Sviktet for andre gang….

Huff,hørtes ikke kjekt ut,men jeg synes det var modig og moden gjort av din beste venninne og takke nei,fordi hun ikke tørr,og ikke føler seg vel i rollen. Det skal være en ære å bli spurt, men en må også få lov til å si nei.

At andre valget også trekte seg,er jo toppen av å være uheldig,men det kreves mye med en liten baby og flytting,så du bør helle se på at hun stoler så pass på deg at hun tørr å gi beskjed,enn å være med på noe hun i bunn og grunn ikke føler hun har tid til.

Du trenger ikke å forberde noe tale,bare si at du skal gifte deg,som hun kanskje har fått med seg og det ville være en ære for deg om hun kunne tenke seg å være din forlover. Så får du forhåpentligvis ja til svar.

Masse lykke til

helt enig med det som er skrivd her.Men håper alt ordner seg for deg,men det gjør det altid for snille jenter 😀 .Men tenk så godt det er at en av disse to ikke kommer noen dager før bryllupet og vil plutselig ikke [smilie=aiwebs_003.gif] .

«Sørlandsbrud_09» wrote: WHAAAT???

Man takker ikke nei til å være forlover. Punktum.

Det er jo verdens største ære!!

Jiiiseees.

Og i alle fall ikke fordi «man ikke tør»!! Skaff litt ryggrad og still opp for de man er glad i!

Mulig jeg er veldig hard her, men det er min sanne oppfattning.

Skriver under på denne!

– Jeg synes nesten du skal gå tilbake til hun første venninna di jeg, og høre med henne en gang til… Og hvis det er den talen hun er så redd for, så få henne til å forstå at det er hyggelig med en egendiktet sang også…

Og skulle hun ikke være den største festadministratoren, så få henne til å skjønne at hun MÅ ikke gjøre alt det der alene,,,

Og aller viktigst: Få henne til å forstå hva er hun faktisk sier «nei» til..

Lykke til iallefall – håper det blir superbra til slutt 🙂 – Det gjør jo ofte det 😀

Alvorlig talt,en blir spurt om å være forlover,hvis en ikke vil,så har en jo lov til å si nei,samme hva grunnen skulle være. Jeg hadde ALDRI gått tilbake til noen som hadde sagt nei til å være min forlover,samme hva det gjalt.

Det å ha angst og frykt for ting,skal en virkelig ta på alvor. Hadde jeg hatt angst for å være forlover for min beste venninne, og jeg hadde sagt det og hun ikke villle tatt det på alvor,ja,da hadde i alle fall jeg følt meg sveket av henne. Der hadde jeg sittet å vært helt ærlig for henne, lagt ut min frykt og skulle hun ikke kunne godta det,tror ikke det hadde fått meg til å forandre mening og hadde jeg følt meg så pass presset til å være det,så tror jeg også at jeg ikke hadde fungert som verdens beste forlover og hun hadde nok angret på det i ettertid,dermed hadde begge hatt det vondt på bryllupsdagen og i tiden etter. Er det virkelig verdt å ødelegge et vennskap fordi en ønsker enn som forlover?

Føler ofte at alle skal ta hensyn til de som gifter seg. Når to skal gifte seg,så skal plutelselig alle stoppe sine live og ta hensyn til dem og hjelpe dem med alt dem ber om, jeg synes ikke det er rett tankegang jeg. 😀

«Stavangerpar» wrote: Alvorlig talt,en blir spurt om å være forlover,hvis en ikke vil,så har en jo lov til å si nei,samme hva grunnen skulle være. Jeg hadde ALDRI gått tilbake til noen som hadde sagt nei til å være min forlover,samme hva det gjalt.

Det å ha angst og frykt for ting,skal en virkelig ta på alvor. Hadde jeg hatt angst for å være forlover for min beste venninne, og jeg hadde sagt det og hun ikke villle tatt det på alvor,ja,da hadde i alle fall jeg følt meg sveket av henne. Der hadde jeg sittet å vært helt ærlig for henne, lagt ut min frykt og skulle hun ikke kunne godta det,tror ikke det hadde fått meg til å forandre mening og hadde jeg følt meg så pass presset til å være det,så tror jeg også at jeg ikke hadde fungert som verdens beste forlover og hun hadde nok angret på det i ettertid,dermed hadde begge hatt det vondt på bryllupsdagen og i tiden etter. Er det virkelig verdt å ødelegge et vennskap fordi en ønsker enn som forlover?

Føler ofte at alle skal ta hensyn til de som gifter seg. Når to skal gifte seg,så skal plutelselig alle stoppe sine live og ta hensyn til dem og hjelpe dem med alt dem ber om, jeg synes ikke det er rett tankegang jeg. 😀

Nå nevnte jo ts at de hadde lovet hverandre å være forlovere for hverandre.

De har vært venninner i 14 år – og selv om jeg ikke er jente, så har jeg hatt kamerater i 14 år.. Jeg ville IKKE vært redd for å spurt mine beste kamerater EN GANG TIL om ikke han ville være forlover, om han sa nei første gang.. Kanskje han egentlig hadde hatt lyst, men sa nei fordi det kom «bardust» på!? Kanskje han er GLAD for å bli spurt på nytt, og virkelig ser at det hadde vært verdt veldig mye for meg..!?

Jeg hadde iallefall ikke vært redd for at vennskapet ville blitt ødelagt hvis jeg spurte igjen – hvis SÅ lite skulle til for å ødelegge vennskapet gjennom 14 år, ville jeg nok ikke hatt personen som forlover i utgangspunktet – som jo ikke ville ført til diskusjonen i det hele tatt 😉

Viola: Synes du skal spørre igjen jeg – hvis du synes du kan 😀 Kanskje hun blir kjempeglad når hun får en ny sjans til å svare ja 😀 😀

Jeg hadde ikke spurt en gang til ihvertfall, selv om det ikke skader. Er enig med Stavangerpar her. Du skal være glad du har to ærlige venninner som sier hva de synes.

Men vil man virkelig mase og presse noen til å være sin forlover?

Vil man ikke ha noen som virkelig gleder seg over å være det?

«Roger» wrote:

Stavangerpar wrote:

Alvorlig talt,en blir spurt om å være forlover,hvis en ikke vil,så har en jo lov til å si nei,samme hva grunnen skulle være. Jeg hadde ALDRI gått tilbake til noen som hadde sagt nei til å være min forlover,samme hva det gjalt.

Det å ha angst og frykt for ting,skal en virkelig ta på alvor. Hadde jeg hatt angst for å være forlover for min beste venninne, og jeg hadde sagt det og hun ikke villle tatt det på alvor,ja,da hadde i alle fall jeg følt meg sveket av henne. Der hadde jeg sittet å vært helt ærlig for henne, lagt ut min frykt og skulle hun ikke kunne godta det,tror ikke det hadde fått meg til å forandre mening og hadde jeg følt meg så pass presset til å være det,så tror jeg også at jeg ikke hadde fungert som verdens beste forlover og hun hadde nok angret på det i ettertid,dermed hadde begge hatt det vondt på bryllupsdagen og i tiden etter. Er det virkelig verdt å ødelegge et vennskap fordi en ønsker enn som forlover?

Føler ofte at alle skal ta hensyn til de som gifter seg. Når to skal gifte seg,så skal plutelselig alle stoppe sine live og ta hensyn til dem og hjelpe dem med alt dem ber om, jeg synes ikke det er rett tankegang jeg. 😀

Nå nevnte jo ts at de hadde lovet hverandre å være forlovere for hverandre.

De har vært venninner i 14 år – og selv om jeg ikke er jente, så har jeg hatt kamerater i 14 år.. Jeg ville IKKE vært redd for å spurt mine beste kamerater EN GANG TIL om ikke han ville være forlover, om han sa nei første gang.. Kanskje han egentlig hadde hatt lyst, men sa nei fordi det kom «bardust» på!? Kanskje han er GLAD for å bli spurt på nytt, og virkelig ser at det hadde vært verdt veldig mye for meg..!?

Jeg hadde iallefall ikke vært redd for at vennskapet ville blitt ødelagt hvis jeg spurte igjen – hvis SÅ lite skulle til for å ødelegge vennskapet gjennom 14 år, ville jeg nok ikke hatt personen som forlover i utgangspunktet – som jo ikke ville ført til diskusjonen i det hele tatt 😉

Viola: Synes du skal spørre igjen jeg – hvis du synes du kan 😀 Kanskje hun blir kjempeglad når hun får en ny sjans til å svare ja 😀 😀

En ting er å snakke om å være forlover for hverandre, en annen ting er når en plutselig står der og blir spurt om dette.

Det jeg prøver å få frem er at en skal ikke bare si pytt pytt om en person virkelig har angst og frykt for en ting, for det kan virkelig lamme en. Det er noe som ikke bare går over av seg selv. Selv om en har vært venner i 14 år,er det ikke sikkert at en har sagt absolutt alt,hvordan en føler ting og tang og angst og slike ting er ikke lett å snakke om i dagens samfunn. Det er ikke snakk om å ødelegge vennskapet bevist, med å spørre igjen,men å ødelegge det ubevist. For hvis personen føler seg presset til dette og føler seg virkelig uvell med oppgaven,er jeg sikker på at bruden også vil kjenne dette og den store dagen vil være preget av dette og de vil begge føle på dette i lang tid og da kan noe fint være ødelagt.

Min siste semi-off-topic kommentar til det her er:

Slik jeg ser det, vil 2 venninner kjenne hverandre ganske godt etter å 14 års vennskap..

Da ville jeg se for meg at ts her, fint klarer å vurdere om venninnen tør eller ikke tør å si ja til å være forlover. Hadde hun visst at forloveren ikke turde, tenkte jeg meg at hun ikke ville spurt i utgangspunktet 😉

Men nå dreier den diskusjonen seg her snart om hvem av oss som får rett i antakelsene angående forloveren hennes…

Synes diskusjonen skal fortsette der den begynte.. (Selv om jeg ikke kan påberope meg å få æren av å ha siste ord…) 😉

Håper uansett det ordner seg Viola! > Håper du forteller oss hvordan det går – så lover jeg å ikke halv-kuppe tråden en gang til 😳

lykke til 😂 .mange som kan tenke at forlover er en kjempe jobb men forklar det som du skrev at du ikke forventer masse.

Signere Betty!

Kan fortelle om min skjønne lillesøster som var en av mine forlovere. Hun ble blek av skrekk bare tanke på å holde tale i mitt bryllup med 88 gjester. Men hun tvilte ikke et øyeblikk på at dette skulle hun klare. Hun skulle være min forlover! Skjønne jenta er 19 år og kjente under halvparten av gjestene. Selv om hun måtte ut å spy av nervøsitet sto hun like fullt ved mikken og holdt en av kveldens nydeligste taler. Og da hun var ferdig og gikk over gulvet tilbake til vårt bord for å først gi meg en klem og så sette seg ned og slappe av, så vi hvordan jenta vokste i stolthet. At hun ble 10 cm høyere av ren skjær lykke over at hun hadde klart det så bra. En kjempe erfaring å få med seg måtte hun innrømme og hun satt igjen med følelsen av at nå kunne hun klare hva som helst.

Det som ikke tar livet av en, gjør en sterkere!