Toastmasteren er på plass

Vi fant ut at denne gangen ville vi ha en toastmaster som kjenner oss, så vi begynte å tenke på hvem som kunne egne seg. Så kom jeg frem til at mannen til et søskenbarn av meg, sikkert hadde passet godt til jobben. Han har alltid en eller annen komentar på lur og tar seg selv ikke så høytidlige. Jeg spurte han om han ønsket å ha den ære å være toastmaster, men han sa at hvis ikke jeg ble veldig fornærmet så ville han takke nei. Han var blitt så «rar» på sine «gamle» dager og følte seg ille til mote, når han viste han måtte si noen ord, i en forsamling. Selvfølgelig blir jeg ikke fornærmet om han sier nei, så da var det å tenke videre.

Så sier Ole at han har lyst til å spørre sin eldste nevø,som nå er voksen og det hadde ikke jeg noe i mot. Han måtte ha et par dager betekningstid og det fikk han.Det fikk han selvsagt,det er bedre at han tenker på det, enn å sier ja og så kommer etter en stund og angrer på valget han gjorde. Så kom han tilbake og sa at «ja,dette har jeg veldig lyst til å gjøre og gleder meg til å ta fatt på oppgaven» og da ble vi glad, ikke bare for at han takket ja, men også at han sier han gleder seg til å fatt på dette. Han kjenner jo selvsagt Ole bedre enn meg, men han får ta seg en liten ringerunde til mine forlovere å høre om det er noe han bør legge vekt på, når det gjelder meg 😀

Vi har en bok om det å være toastmaster, og den skal han få lov til å låne, så jeg håper han leser den nøye og ser hva som må til, men jeg er absolutt ikke redd for at han ikke skal gjøre en god jobb, har han sagt at han skal gjøre noe, så gjør han det og det så godt som han bare kan.

Ting begynner å falle på plass og vi har enda 13 mnd igjen til vår store dag.