gledesei
Startede emner: 88
Forumsvar totalt: 1752
Har forumrolle: Deltaker
Forumsvar Lagt Inn
-
Innlegg
-
mamma sa «den var spesiell, må tygge litt på’n»
Frøken
annonse
«LilleLavendel» wrote:
Det er jo forskjell på rekkehusene… Block Watne har ikke akkurat spandert så store soverom på oss.. hihi..
Ja, det er det jeg mener også. Geir har vokst opp i et rekkehus jeg synes er trist, veldig mørkt, trangt, små rom og omgivelsene er også veldig «trange» og mørke.
Tanta mi bor i et rekkehus som er lyst, romslig og med åpne omgivelser.
Så om vi finner det perfekte rekkehuset er jo det flott 🙂
«LilleLavendel» wrote: Jeg tenker at alder faktisk betyr noe her jeg da…eller iallefall hvor langt man har kommet i livet… hvis jeg ser på meg selv så hadde vi ikke noe annet valg enn å leie frem til vi ble ferdig med studiene(fra jeg var 19år til 25år)…
Er forsåvidt enig, men ta i betraktning at selv om jeg er 25 og fortsatt student, så er han 36 med fast jobb og leilighet som han delvis eier.
«angel82» wrote: Jeg vil nå også si at man klarer nå fint å ha et barn i ei leilighet,sikkert også to….kommer an på størrelsen selvsagt.
Ja, det er sikkert, men ikke i vår. Kanskje når babyen ligger i krybbeseng og ikke trenger så stor plass, men ikke når den begynner å gå. Og det er litt styr å flytte med spedbarn også.
Men føler at ting kanskje løser seg litt. Føler at jeg har fått lufta litt her, selv om ingen har kommet med «det ordner seg» 🙂 Og vi har snakka litt om økonomi og funnet ut at vi skal spare så masse som overhode mulig for kanskje å kunne få et større lån. Og så må vi kanskje fire på krava når det gjelder enten beliggenhet eller standard. Litt tungt, men som jeg har lært og øver på å leve med: «sånn er livet».
Ja, det kan du, men jeg ser ikke helt hvordan det er relevant. Følelser er følelser og de forandrer seg ikke ved at du sammenligner meg med en sutrete 4-åring. Du kan mene jeg er barnslig, patetisk, tåpelig, idiotisk, dum, og hva som helst, det forandrer ikke det faktum at jeg trenger tid på å tilpasse meg den store omveltningen rundt flytting og så ekteskap, og å innse at drømmer ikke alltid kan bli virkelighet.
Det hjelper heller ikke å si at «alt vil se annerledes ut når du er 30, har levd livet på ordentlig og ikke i den skjermede studenttilværelsen», for det vet jeg, men jeg er ikke der enda, så jeg kan ikke se ting på den måten nå.
Og så er det en gang sånn at jeg tenker utifra min livserfaring som den 25-åringen jeg er, basert på min oppvekst og mine opplevelser, uansett hva dere mener om det.
Frøken
annonseDet er mye jeg kan og er villig til å gjøre en periode av livet, som å pendle til jobben og ikke orke noe annet, ikke ha noe sosialliv, ikke ha råd til å spise flott mat, ikke kunne dra på ferie eller hjem på besøk. Og det er helt greit, jeg er forberedt på at neste år kan bli sånn, og kanskje året etter…og året etter.
Men jeg ønsker likevel å etterhvert slippe alle disse tingene, å finne et hus som er i en avstand som gjør at jeg slipper unna med maks to kollektiv-etapper, og har overskudd til å være sosial og råd til å leve litt mer fleksibelt. Ikke minst ønsker jeg at når vi får barn skal ungene få muligheten til å ha en mor som faktisk orker å være sammen med dem etter jobb og vi skal ha et såpass stort hjem at de slipper å flytte på seg flere ganger.
Jeg innser at det er en del av voksenlivet at jeg rett og slett må være tålmodig, spare og vente og la drømmer og ønsker være fjerne en god stund. Det er hardt, tungt, trist og skremmende, men sånn er virkeligheten.
Det er bare ekstra ille nå når jeg faktisk har funnet drømmehuset, det perfekte huset til en ganske fin pris (4 mill for 7 rom midt i sentrum er rimelig, spør du meg), men får virkeligheten dengt i trynet av «dere kommer aldri til å få råd til et hus over 3 mill uansett, så ta deg sammen, slutt og syt og forbered deg på et liv på bussen».
Det er mange som gjør mye som jeg ikke klarer. Det er vel en del av problemet. Beklager at jeg sutrer, men nå trenger jeg ikke mer salt i såret.
uhm…..takk? Det er jo det jeg har sagt: det er ikke vits i å drømme, for drømmene kan ikke oppfylles, slik du så direkte avklarer.
Da kan egentlig tråden slettes
«silkepels» wrote:
gledesei wrote:Hvis brudeparet betaler selv er dette ofte godt voksne par som har vært sammen i mange og gjerne har barn allerede.Selv om man har vært sammen i mange år, og gjerne har barn; betyr det at man har bedre råd da? Snarere tvert imot vil jeg heller si. Hus, studielån, to biler og to barn koster mye nok det…. Jeg hadde faktisk bedre råd da jeg var ung student enn det jeg har nå….
Det vet jeg ingenting om. Jeg fortalte bare hva jeg var vant til, hvordan det ofte er i min omgangskrets.
Er vel ikke så mye at jeg forventer det, som at jeg ser at andre får det til og ikke skjønner at vi er de eneste som ikke skal klare å kjøpe et hus, liksom. Men det er litt i det du sier, jeg er vokst opp i hus på stor tomt og har flytta bare en gang, da til nabohuset. Jeg vil at mine barn skal oppleve det samme, å få et hjem, ikke måtte flytte hver gang vi får råd til et hus som er hakket bedre. Og jeg har nå bodd i blokkleigheten hans noen måneder om gangen og vet bedre enn noen gang at slik vil jeg IKKE bo, det er rett og slett ikke nok frihet i borettslag.
Jeg kan nok strekke meg ganske mye når det gjelder hus, men det verste er å ikke vite noe, ikke ha en anelse om hvordan livet kommer til å se ut om to år, slik jeg trodde. Vi hadde liksom planlagt og så faller alle planene i vasken
Og det verste er at jeg føler meg som en liten sutrete drittunge som ikke klarer å leve med realiteten når alle sier «sånn er det bare, deal with it og flytt på bygda» istedenfor «det blir så bra så, dere finner drømmehuset» 🙄
I den andre tråden som handler om det samme er det ganske mange som sier de skal invitere folk som ikke er bryllupsgjester. Det skal ihvertfall jeg gjøre, men ikke så mange.
Frøken
annonseGlemte å si at jeg er vant med og dermed opplever det som helt vanlig at ihvertfall brudens foreldre hjelper til økonomisk. Ofte brudgommens foreldre også. Hvis brudeparet betaler selv er dette ofte godt voksne par som har vært sammen i mange og gjerne har barn allerede.
I lys av den tråden har det nå kommet to helt like tråder 🙂 Kanskje de kan slås sammen? Jeg har svart i den andre at jeg ikke er helt sikker, men det blir enten delt mellom oss og mine foreldre, eller bare dem.
Jeg har aldri hatt lyst på brudebarn. Er kanskje litt egoistisk, men har liksom lyst til å ha glansen litt for meg selv når jeg kommer inn i kirka, og at det er vi to som skal være i fokus når vi går ut, ikke «de skjønne, nusselige, søte små barna». Samtidig har jeg noen utrolig dårlige erfaringer med brudebarn som ikke forstår hva de skal gjøre og dermed skaper mer kaos enn kos.
Jeg har en guddatter, men det er ikke helt logisk å ha henne heller, for hun kjenner meg ikke så veldig godt og har aldri møtt Geir. Geir har en niese og en nevø og jeg var en periode veldig redd for at vi «måtte» ha de som brudebarn for å unngå ramaskrik, men han var veldig klar på at han ikke var vant til det og ikke hadde lyst til det, men var enig med meg, og når jeg fikk fortalt det til svigerinna hans var hun helt klar på at dette måtte vi bestemme selv og det var full forståelse der 🙂
Vi satte middag klokka 1600. Vet at bryllupsmiddager ofte tar laaang tid, og vil ha litt tid til «mingling», dans, kaffe og kaker og slikt også.
Tenkte først vielse klokka 1400, men fant ut at det ble litt kort tid til fotografering, så vi skulle bytte til 1330. Geir rota og bytta til 1300, som i og for seg er greit nok 🙂
Frøken
annonse
Jeg er faktisk ikke helt sikker. Mamma og Pappa har først sagt at «de skal være med å betale» og senere sagt at «siden de betaler, vil de at det skal være åpen bar». Vi er dermed litt usikre på om de skal betale alt av klær, invitasjoner og slikt som kommer «utenom» eller bare for lokalet og det det inkluderer. I så fall blir det delt mellom oss og dem.
«silkepels» wrote: Hva er det i det skjørtet, gledesei?
Tyll
Det jeg tror du må gjøre er å finne ut hva høy- og lavoppløselig faktisk vil si, altså hvordan de ulike fotografene definerer det. Jeg trenger ikke noe mer enn at bildene kan bli ca 20×20, bortsett fra kanskje ett som vi skal ha på veggen, og vil kalle det lavoppløselig. Høyoppløselig får meg til å tenke på plakater og slikt. Det er jo rart om ingen fotografer skal klare å levere bedre enn facebook-kvalitet liksom.
Frøken
annonseJa, «problemet» er vel også at han har lederstilling og ikke er interressert i å bytte jobb, som er på Skøyen, så sååå langt unna Oslo vil vi ikke uansett. Og som jeg sa er det uaktuelt for meg å måtte pendle over en time til skole/jobb, det orker jeg rett og slett ikke.
Jeg skal ha kjole med høyt liv og ikke så veldig stort skjørt (A-linje). Har kjøpt et med «høyt liv», men det var ikke så høyt og ikke «fullt» nok, så jeg vurderer å kjøpe dette istedenfor:
Jeg oppfatter det faktisk som rimelig vanlig at foreldrene bidrar, og er litt overrasket over at folk er vant til motsatt, men sånn er det nå i forskjellige kretser. Opplever også at en del her inne kanskje er litt eldre enn meg, og dermed har mer stabil personlig økonomi enn min omgangskrets? Men man skal absolutt ikke forlange eller forvente det med mindre det er presedens for det. Vi gjorde absolutt ikke det, og satt og tenkte på hvordan vi skulle betale for hele kalaset. Samtidig hadde foreldrene mine betalt ganske mye i min søsters bryllup og dessuten investert utrolig mye arbeid (hadde det hjemme) og de hadde hintet på at «de gjerne la inn litt mer i et bryllup der de slapp å gjøre så mye», så jeg hadde nok faktisk blitt litt skuffa om de ikke bidro bittelitt. Vi visste imidlertid ikke hvor mye og om de hadde kommet med 5-10000,- hadde vi synes det var fantastisk. Nå skal de imidlertid betale mye mer og vi er så takknemlige for det.
