Gjest_M01

Jeg har lyst til å nevne at det er under vielsen man blir gift og romantikken skjer. Middagen skal være underholdende og som en del av festen. (for vår del, de alvorlige talene legges igjen hjemme). Positive tilbakemeldinger tror jeg at man nesten utelukkende uansett, skal en virkelig katastrofe til før man får dårlige tilbakemeldinger på at feiringen kanskje ikke helt var det store.

Hvor ofte får man anledning til å samle gamle venner og nye venner sammen med familie – kort sagt de fleste man er glad i og som har vært med på å forme hvordan livet har blitt? For noen er bryllup bare en fortsettelse på den fremtiden man allerede har begynt på med hus, barn og alt det måtte føre med seg. Et bryllup kan også representere en start på en fremtid sammen – at det er da etter den feiringen at vi virkelig begynner voksenlivet sammen.

Ikke se på parsplitt som noe utelukkende negativt, som skaper utrygge gjester og lite liv rundt bordene. Det kan også være noe som er gjort for å blande sammen mennesker man setter pris på og ønsker å inkludere videre i enda flere sammenhenger. Jeg ser grunnene for å holde par sammen, absolutt. De er bare ikke gode nok.

Lykke til alle sammen med bordsetting og de utfordringer det måtte føre med seg. 🙂

Nei, jeg aner ikke hvordan dere ser på det, derfor jeg spør. Runde bord er jo uten unntak tilpasset partall. Er flertallet i utgangspunktet satt sammen som par vil jo den single føle seg som femte hjulet på vogna.

Tenkte derfor at dere kanskje satt de ulike single sammen som par, slik at de kanskje kunne funnet hverandre iløpet av kvelden. 😉

Synes fortsatt å sette sammen bordsettingen etter tilknyttning, personlighet, utdanning, yrke og alder er en god løsning. Jeg innbiller meg at de som feks deler samme studiebakgrunn fra NTNU har masse å snakke om, på samme måte som de fotballinteresserte kan finne hverandre, bistands prosjekte eller hva det nå en måtte være de har felles. Min kommende mann ser heldigvis poenget og er enig.

En ting er hvertfall sikkert våre single venner som gleder seg til å komme vil hvertfall synes dette er en strålende ide! Trenger de ikke føle så på det at dette er en dag i romantikens tegn. 😂

Jeg har selv grudd meg til familiesammenkomster etc der man er eneste single blant en haug med par fordi det er så himla stort fokus på par, par, par.

Uansett handler det om at man vil at flest mulig skal ha det hyggelig i de 155 minuttene vår middag er ment til å vare.

Jeg tar mine egne i aller høyeste grad på alvor. Det er uinteressant å fortsette den diskusjonen. jeg uttrykte meg helt feil iforhold til temaet.

Alternativt i denne sammenhengen er jo å la alle sitte sammen med de kjenner fra før – eller ha fullstendig free siting. Slik jeg har forstått det begge løsningene like normale – man gjør som man selv vil, velger det som måtte passe for seg og sine. Som jeg tidligere har poengtert har jeg ikke vært i bryllup i voksen alder – jeg har en mor som er vant til splitting, mens mange andre lar par sitte sammen uavhengig av alt.

Det jeg reagererte på var at du mente at de fleste kom for å snakke med sine egne og gamle kjente, det har jeg ingen interesse av å gi dem et påskudd for. Det du foretrekker var enkelt og greit mitt skrekk scenario. Derfor føler jeg at denne løsningen passer oss bedre, hva vi ender opp med er en annen sak da det er en felleskapsbeslutning.

Jeg er en person som må høre begge sidene for å gjøre en beslutning i favør det ene eller det andre, også ift dette.

«Jasbon» wrote:

Høres enkelt ut. Jeg har en mor og bror som er og har alltid vært supersjenerte – og selv om de hadde prøvd så er det ikke bare å «ta seg sammen». Ikke ville det falt meg inn å gi noen beskjed om å ta seg sammen heller. Tenk så ubehagelig det må være for noen som er utrolig sjenerte å bli «tvunget» til å ta seg sammen å snakke med folk løst og ledig da. Det er IKKE noe de setter stor pris på altså, og kan til og med grue seg til selskapet når de føler seg tvunget til å endre personligheten uten noen forutsetninger for å kunne gjøre det sånn uten videre.

Hos oss er det takhøyde nok til å si ifra når noe blir for dumt. Jeg krever ingen tale, men jeg som datter krever at min far snakker og er interessert i min svigermor m flere under bryllupsmiddagen i mitt bryllup. Det har jeg ingen problemer med å si.

Å være sjenert er ingen sykdom. Og i vise situasjoner synes faktisk jeg det ikke er noe negativt å kreve noe fra folk.

«Sweet Pink Kitty» wrote:

Altgodt wrote:

Men når du får ein bryllupsinvitasjon, ringer du og spør først om par blir splitta før du svarer ja eller nei? Vi har ikkje annonsert for våre gjestar korleis vi planlegg bordsetet, det får dei vite når dei kjem.

Nei. Men jeg antar at vi hadde reist igjen, eventuelt prøvd å holde ut deler av middagen og så dratt. Jeg opplevde dette i sommer, dog ikke i et bryllup, hvilket resulterte i panikkanfall. Veldig vanskelig situasjon og ikke å anbefale.

Slik som du har det hører til sjeldenhetene – det er stor forskjell på sjeanse og sosial angst. De jeg vet har angst (1) skal selvfølgelig få holde kjæresten i handa på barnebordet der det føles trygt og godt. Pappa som er sjenert kommer til å få beskjed om å ta seg sammen.

Ser du forskjellen?

Jeg håper vi kjenner våre gjester godt nok til å vite hvem som trenger hva og hvem som passer hvor – det er respekt, ikke å bare velge lettest mulig løsning å plassere de som et tospann. Man er individer selv om man er et par.