Savira

Vi har funnet ut og ringt en del rundt nå, og han har jo faktisk lov til dette.

Ble bare ekstremt paff da han sa det at han tjener penger på meg. syns bare det høres dumt ut at han tjener penger på en jobb som jeg gjør, selv om jeg ikke er ansatt av han. men er på tiltak gjennom NAV.

Gud, jeg gleder meg til jeg får lappen så jeg kan tjene ordentlige penger… er møkk lei NAV nå… ](*,)

Foreløpig står det mellom bunadstoffet og originalen.

Jeg også tror det kan bli litt mye egentlig.

Pluss at originalen blir litt mer «ryddig» og elegant på en måte…

tusen takk alle sammen, og bare hyggelig:)

Jeg har noen «prøvebiter» til stoffet som jeg kan ta bilde av senere idag.

Bare høre hva dere syns om det ene.

Er litt usikker, men mamma sa det kunne bli drit tøft, og jeg vet at Gubben har litt lyst på sånn type på sin vest. Og jeg har jo bestemt OSS for at vi skal ha samme overdel. (hans vest og mitt krorsette)

Den er i sølv.

Men nå er jo kjolen min i Champagne/gull med sølv broderier, så spiller igrunn fint liten rolle hva som blir hovedfarge egentlig. hehe

Men med tanke på at perlene er litt «gule» så gjør det jo ingenting:) er jo ingenting som skal være helt hvitt på meg uansett 🙂

er vel sånn omtrent jeg gjør det også.

Når jeg omtaler pappa, så sier jeg pappa, men omtaler jeg bio faren min, så går han enten som biologiske faren min, eller ved navn for de som kjenner meg og han.

Men foreldrene hans, kaller jeg for farmor og farfar da:P

tja, nå ber du meg fortelle om en lang historie, men for å gjøre den ekstremt kort:P

Da jeg var 2 år, flyttet mamma og pappa sammen. Jeg kalte han for pappa sånn ca med en gang.

Så kom dagen da jeg var 17 år gammel. Lille julaften, hvor jeg skal overraske mamma mens hun er på butikken, og lillebror og jeg er hjemme og vil pynte til jul.

Kommer bort til pianoet, og finner et sammenbrettet ark, og så nyskjerrig som jeg er, så måtte jeg jo såklart lese dette.

Ser at det er fødselsattesten min, og ser da at det ikke er pappa’s navn som står der, men en helt fremmed.

jeg konfronterte mamma med dette da hun kom hjem, og hun forklarte saken som den var.

Jeg snakket med pappa, og han sa at han ville alltid være pappa’n min og var fryktelig lei for at jeg skulle finne det ut på denne måten.

Lille nyttårsaften fant mamma og jeg ut at vi skulle ringe min biologiske far, og jeg snakket lenge med han.

Lurte på hvorfor han ikke hadde tatt kontakt, og hvorfor ting var blitt som de var blitt.

Han fortalte meg at hans foreldre ville ikke at han skulle ha kontakt med meg (de er veldig kristne) fordi dette kunne ødelegge hans utdannelse til å bli organist i kirken.

Hvilket han ble oppfordret til.

Han ville såklart ha kontakt med meg, og det skulle han jo få lov til, men det på betingelsen av at jeg aldri kom til å kalle han for «pappa» etter mitt eget ønske.

jeg har kun en pappa, og det er han som har stilt opp for meg fra jeg var liten, uten at han trengte det.

Han har også stilt opp for meg i senere år.

Biologiske faren min har i de siste årene «glemt» å ringe meg. Det er alltid jeg som må kontakte han om det er noe, eller om det er lenge siden vi har pratet sammen, Men etter jeg sa at Erlend og jeg skulle gifte oss, har han plutselig stillt opp med det ene og det andre..

Men uansett; han kommer aldri til å bli noen pappa for meg. Det er kun èn Pappa i livet mitt. Enkelt og greit:)

Det ligger mer bak at jeg ikke kaller bio faren min for «pappa», og det er at han for det første er homofil (ikke det at jeg har noe imot det) men han har også benyttet seg av sjansen til å ha sex med min x-samboer da han var full. Så det er også en av grunnene til at han aldri blir kalt for «pappa».

Og derfra ble den korte versjonen over til den lange.. hehe