Sweet Pink Kitty

«Jasbon» wrote:

Vel, med takhøyde kan også vise til at man faktisk respekterer og har forståelse for. Ikke nødvendigvis at man må si ifra og kreve.

Det er nettopp der jeg synes denne etterhvert lange og engasjerende diskusjonen tar en litt stygg vending: det blir mye «kreving» her føler jeg. Kreve at folk er sosiale, «kreve» å bli kjent med nye mennesker, kreve at de slutter å være sjenerte, kreve at de har det hyggelig, kreve takhøyde for ditt og datt.

Selvfølgelig skal man kunne forvente at folk oppfører seg normalt og hyggelig, men jeg regner jo med at en inviterer folk en liker å omgås med og som er nettopp veldig hyggelige.

Det er ingenting i veien med å gjøre noe alternativt, men man må jo da også kunne takle at ikke alle er like begeistret for det. Som du selv sier så ønsker du et selskap hvor alle hygger seg, og da kan det bli litt rart at man skal kreve ditt og datt. Det sagt så sier jeg om igjen at det rette for deres familier er å splitte par og mixe på alle mulige måter. Det er ikke dermed sagt at dette er for alle.

Dette er hva du spurte om i åpningsinnlegget ditt:

«Så hva gjør dere i deres bryllup? Splitt og hersk eller lar dere par sitt sammen?»

Og som du ser så får du mange ulike svar naturligvis. Poenget er vel ikke at alle skal være enige at dette er en god idè? Du har jo bestemt deg, og personlig synes jeg du skal gå for det. Du kjenner jo dine egne gjester best, som vi kjenner våre.

😁

«Altgodt» wrote:

I så fall hadde eg faktisk tatt ein telefon før bryllupet uansett. Det blir jo meir oppstuss viss ein gjest får panikkanfall ved bordet eller plutseleg «blir borte» enn å ta den eine telefonen og unngå det. Eg syns uansett det er å gå for langt å forvente at ein tradisjon vert endra på fordi nokon kan ha det slik. Men det virkar som om tida og nye tradisjonar virkar for deg og din kjære, SPK. 🙂

Ikke alle vil proklamere at man faktisk har det slik. For noen er dette forbundet med mye skam, spesielt hvis man blir sett på som ellers oppegående person. Ergo: man takker heller nei, med mindre man kjenner de man er invitert hos såpass godt at man enten tør å si i fra eller vet at de ikke splitter par.

Joda, klart det, men jeg synes det høres flott ut om ikke annet. 😉

«Jasbon» wrote:

Men dette er vel ikke del av problemstillingen? Jeg mener – her snakker vi om å splitte par eller ikke, ikke at man skal sette de som kjenner hverandre sammen osv. Jeg tar som en selvfølge at folk setter opp bordplasseringen slik at det ikke blir klikker på denne måten. Men jeg ser heller ikke noen motsetninger med å ha par sittende sammen og i nærheten av familen de tilhører heller.

Exactly. Jeg lurer på hvordan man da skal ivareta de som f.eks har sosial angst. Skriver man da på invitasjonen «da vi splitter par er det fint om du sier i fra hvis du/dere sliter med psykiske lidelser, sosial angst eller lignende»? I’m just wondering.

Jeg mener, hvor er motsetning mellom det å plassere par sammen og det å plassere folk som er fremmede for hverandre sammen? Man kan jo få til begge deler.

«Trone» wrote:

For noen er det grunn nok jo. Som jeg skrev tidligere i tråden. Det er ikke alle som kringkaster grunnene de har.

Noen er åpne om sosial angst og andre ting, mens andre ikke har lyst å dele det.

Og jeg syntes spesielt det er, finner ikke riktig ord engang, spesielt av brudeparet å splitte dersom de vet noen av gjesten sliter med dette. Da må de også regne med at noen takker nei til invitasjonen.

Veldig enig, de færreste kringkaster dette, deriblant mine nærmeste. Ingen kan se de på dem, da de fungerer generelt godt i hverdagen og flinke til å skjule det.

«Trone» wrote:

Oj, jeg må si at jeg er glad jeg ikke har venner som har så bastante holdninger i alle fall!! :whops: At et selskap er mislykket bare fordi du ikke har blitt kjent med nye folk.. Det er jo helt og holdent opp til deg hvordan du gjør det. Det er jo ikke brudeparets ansvar hvorvidt du snakker til noen eller ei?

Ble litt målløs nå, kjenner jeg.

Samme her. Jeg trodde bryllup handlet om å kose seg sammen og feire brudeparet, ikke nødvendigvis få 500 nye venner. 😉

«Martine» wrote:

Kun et setning jeg kom over jasbon. Hvis det stemmer, så passer det ikke med denne løsningen i vårt bryllup da vi skal være så uformelle som mulig. (nesten). Jeg har ikke spesielt stor interesse av verken tradisjoner eller skikk og bruk kodeksen. det viktigste er at det blir hyggelig.

Det blir splitting av par – 8 på hvert bord, men med de fleste par på samme bord. Det viktigste er at alle har noen de føler seg veldig komfortable med uavhengig om det er venn/kone/samboer. – feks hadde ikke du Kitty kjent andre enn din mann pga han hadde en relasjon til brudeparet hadde du blitt plassert sammen med din mann. Min bror på noen og tyve blir plassert sammen med brudepikene og kjæresten pga sjeanse/sosial

angst, helt greit.

De med sosial angst er selvfølgelig ivaretatt, det samme er de med babyer. Eller de som ikke kjenner andre enn sin egen mann. Voksne folk som tanter og onkler er fritt villt og plasseres der de best passer inn fordi jeg vil de skal bli kjent, og de har allerede vært etablert i en evighet.

Med denne ideen er IKKE jeg respektløs mot noen av partene, og jeg mener at jeg oppnår at det blir bekjentskaper på tvers av familier etc.

Javel, deres valg. Jeg står fremdeles ved at jeg synes det er respektløst. Hvordan kan du egentlig vite om noen har sosial angst? Min mann går ikke rundt og annonserer det. Man kan fint bli kjent på tvers av familier uten å splitte par.

Regner med at du ikke blir sur hvis noen takker nei til deres bryllup.

«Altgodt» wrote:

Vi har løyst heile problemet (fordi vi har nokre med frynsete ekteskap og nokre som Sweet Pink Kitty, no offence) ved at vi plasserer para på åttemannsbord, og så får dei bestemme sjølve korleis dei plasserer seg. Eg veit at på enkelte bord vil nokre som tenker som meg ta regien, og på enkelte bord vil par som treng å halde kvarandre i handa sette seg saman. Uansett vil alle få site saman med nokon dei kjenner, og alle «må» sitte saman med nokon dei ikkje kjenner.

Det handler jo ikke om å holde hverandre i hånda, men at noen av oss f.eks ikke er spesielt glade i sosiale sammenhenger, og noen av oss har også partnere med sosial angst. Det er utelukket for min mann å komme i et selskap hvor han ikke får sitte ved siden av meg. Hvis du mener at jeg da «holder min mann i hånda» får du gjerne mene det, men noen av oss tar våre partnere på alvor. «No offence».

Jeg klarer personlig ikke å kose meg i et selskap hvis jeg må sitte ved siden av noen jeg ikke kjenner, selv om jeg ikke lider av noe som helst. Derimot, har jeg noen ved siden av meg som kjenner, f.eks min mann, så er det mye enklere å faktisk bli kjent med fremmede. Da føler jeg meg både trygg og tilpass.

Dette er jo ikke enten eller. Man har et ufattelig svart-hvitt-syn på dette. Det går jo an å sette par sammen med folk de ikke kjenner. Og single med noen de både kjenner og ikke. Da får man både bli kjent med noen man kjenner og noen man ikke kjenner. Verre er det ikke. I stedet for å gjøre dette så vanskelig så er det enkelt å tilfredstille alle ved at alle sitter ved noen de kjenner, og noen de ikke kjenner. Verre er det faktisk ikke.

Vel, strengt tatt kan man vel sikkert det, jeg har ikke spurt min prestevenninne akkurat om dette, men antagelig. Hun har ihvertfall utført svært korte vielser, og hun er prest i Den norske kirke. Men det kan nok være at en del prester vil si seg uenig med henne, hun er en ganske «moderne» prest som går sin egen vei innen kirken.

Jeg synes det å splitte par er en uting, og jeg kommer ikke i et bryllup hvis jeg får vite at man har splittet parene på forhånd. Synes det er respektløst og meningsløst.

Vi hadde både single og par i vårt bryllup, og blandet ved at noen alltid satt ved noen de kjente. Ergo var det ingen som følte seg utenfor. Og de få som ikke kjente noen i bryllupet satte jeg sammen med andre på egen alder, med litt av den samme bakgrunnen. F.eks ei venninne, som var singel, ble satt sammen med et annet par på samme alder. De ble godt kjent.