Trone

Personen jeg snakket om ville ikke si det til ektefellen sin, for det gikk ut over stoltheten, som denne personen kalte det så fint. Men det ble til slutt kryping til korset, takk og lov.

*************

Det finnes jo også de som lever over evne, nettopp fordi de vil være bedre enn naboen. Og når det gjelder slike tilfeller så rister også jeg på hodet. For det ser jeg virkelig ikke poenget i. Det å virkelig gå inn for å skaffe seg kredittgjeld. Off…

«vanilla81» wrote: Er så enig med Trones kommentar helt til slutt her :

Jeg tror absolutt ikke alle gjør dette med vilje eller i det hele tatt at de ikke GIDDER.

Situasjonen Trone beskriver kan ikke jeg si så mye om, men jeg har hørt og sett andre i ganske så like tilfeller, så det at man kan skjære alle under en kam og si at det handler om at en ikke gidder, er helt bak mål og si!

Ja, syntes det er hårreisende at enkelte tar alle under en kam. Hver sak har sin egen historie på hvorfor ting har blitt som de har blitt.

Og joda, noen legger opp til det selv. Men det vil ikke si at alle gjør det!

Den historien jeg la ut her, den personen har grei inntekt, samme har ektefellen. Men likevel så var det ett eller annet som skar seg underveis….

Jeg har noen i nær familie som har slitt økonomisk. Det begynte med ett par purringer, en del negative hendelser i livet og så balet alt på seg.

Inkassoer som ikke ble betalt, regninger som ikke ble åpnet, øyne som ble lukket i håp om at det ordnet seg etterhvert.

Sparing ble prøvd i det stille for å klare å nedbetale. Men da hadde det gått så langt at at ble fortrengt. H*n kontaktet inkassobyråene for å få delbetalt, men det skar seg etterhvert og da kom jo hele beløpene på regning. Noe h*n heller ikke klarte å overholde.

Kemneren kom inn i bildet og det var skikkelig texas. Til slutt knakk h*n sammen foran ektefellen og h*n måtte ringe og ordne opp alle sakene.

Som h*n som hadde disse problemene sa til meg; » Jeg sluttet helt å tenke. Prioriterte familien min i stedenfor meg selv. Tenkte ikke på at dette kom aldri til å forsvinne. Hadde det ikke vært for ektefellen min så hadde det nok gått enda lengre. Det begynte så smått og endte opp så uhorvelig forferdelig.»

Nå etter ett par år så tør h*n endelig å gå til postkassen og åpne brevene sine. Det har tatt mange år, men nå er det på riktig vei i alle fall.

Jeg tror absolutt ikke alle gjør dette med vilje eller i det hele tatt at de ikke GIDDER.

JAAAAAAAAAAAA!!!!!!!!!!!! Og ja, ja, ja, jaaaaaaaaa!!!!!

Det tror jeg er en av årets beste nyheter altså!!!!! Ååååååh så glad jeg ble nå!!!!

Håper ikke du føler jeg maser nå, men har du hørt noe mer? 😐