Bordplassering – splitte par?

«Martine» wrote: Satt på spissen kan de møttes når som helst. De fleste bor i samme fylke da trenger de ikke mitt bryllup som påskudd.

P

Og nei jeg er ikke ute etter bifall mine avgjørelser. Dette er skikk og bruk, og jeg var overrasket over at så mange velger det de gjør. Det sies jo at jo finere bryllup jo mer splittes par.

Jeg regner heller ikke med at jeg er den eneste som ikke ønsker at det kun skal være gjenger av tidligere bekjentskaper, derfor overrasket ditt svar meg. Man har godt av å bli kjent med den andre siden også uansett hvilke svstander det er snakk om.

Det er mye som sies, men takk og lov for at ikke alle praktiserer alt som sies.

Jeg synes det å splitte par er en uting, og jeg kommer ikke i et bryllup hvis jeg får vite at man har splittet parene på forhånd. Synes det er respektløst og meningsløst.

Vi hadde både single og par i vårt bryllup, og blandet ved at noen alltid satt ved noen de kjente. Ergo var det ingen som følte seg utenfor. Og de få som ikke kjente noen i bryllupet satte jeg sammen med andre på egen alder, med litt av den samme bakgrunnen. F.eks ei venninne, som var singel, ble satt sammen med et annet par på samme alder. De ble godt kjent.

Eg er litt gamaldags her, og er for splitting av par. Tradisjonen er jo å splitte par, iallfall dei som er gifte. I følge tradisjonell skikk og bruk skal gifte par splittast, fordi ein ikkje skal ha til bords den ein har til bords til dagleg, i heimen. Forlova par skal ikkje splittast.

Grunnen til at ein tradisjonelt splittar par er at i eit selskap sit ein ofte lenge til bords, og det kan bli kjedeleg å sitte ved sidan ein som ein kjenner ut og inn. Å få ein bordkavaler/ei borddame som ein ikkje kjenner frå før gjer at ein blir kjent med nye menneske, får ein interessant samtale og ein blir kanskje gjennom denne introdusert til nye menneske som ein elles ikkje hadde møtt. Eg elskar mannen min, men viss eg skal ha han til bords i alle selskapa vi skal i (forhåpentlegvis) før vi døyr kjem det til å bli gørkjedeleg i lengda.

Dei gongane eg har arrangert selskap med bordsetting har eg sjølvsagt ikkje plassert partnerar laaangt frå kvarandre, men kanskje på skrå overfor kvarandre, eller liknande. Å gi folk gode bordkavalerar/borddamer er viktig, og då har eg i hovudsak valt folk som kjenner kvarandre litt, eller som eg trur vil ha stor glede av å bli kjent. Formålet med eit selskap er jo å møte menneske, nye bekjentskap og gamle kjente. Men eg må innrømme at i det bryllupet der eg vart plassert saman med min bror og hans kone, mor mi, to knusktørre tante- og onkelpar og min ex (ikkje spør, lang og teit historie) så kjeda eg vettet av meg nettopp fordi eg sat saman med folk som eg treff rett som det er.

Vi har løyst heile problemet (fordi vi har nokre med frynsete ekteskap og nokre som Sweet Pink Kitty, no offence) ved at vi plasserer para på åttemannsbord, og så får dei bestemme sjølve korleis dei plasserer seg. Eg veit at på enkelte bord vil nokre som tenker som meg ta regien, og på enkelte bord vil par som treng å halde kvarandre i handa sette seg saman. Uansett vil alle få site saman med nokon dei kjenner, og alle «må» sitte saman med nokon dei ikkje kjenner.

Å plassere berre vennar frå same krets på same bord syns eg er heilt idiotisk, unnskyld uttrykket. Då kan ein like gjerne la vere å lage fest, men berre invitere til ei rekke vennemiddagar. Eg har opplevd det og, og eg blir provosert berre av å tenke på det. Viss eg kjem heim frå eit selskap med meir enn ti gjestar og ikkje ha blitt kjent med nye menneske syns eg selskapet har vore mislykka. Det vil alltid vere nokon som ikkje kjenner så mange, og dess meir dei som allereie kjenner kvarandre heng saman, dess meir utanfor vil desse kjenne seg.

«Altgodt» wrote:

Vi har løyst heile problemet (fordi vi har nokre med frynsete ekteskap og nokre som Sweet Pink Kitty, no offence) ved at vi plasserer para på åttemannsbord, og så får dei bestemme sjølve korleis dei plasserer seg. Eg veit at på enkelte bord vil nokre som tenker som meg ta regien, og på enkelte bord vil par som treng å halde kvarandre i handa sette seg saman. Uansett vil alle få site saman med nokon dei kjenner, og alle «må» sitte saman med nokon dei ikkje kjenner.

Det handler jo ikke om å holde hverandre i hånda, men at noen av oss f.eks ikke er spesielt glade i sosiale sammenhenger, og noen av oss har også partnere med sosial angst. Det er utelukket for min mann å komme i et selskap hvor han ikke får sitte ved siden av meg. Hvis du mener at jeg da «holder min mann i hånda» får du gjerne mene det, men noen av oss tar våre partnere på alvor. «No offence».

Jeg klarer personlig ikke å kose meg i et selskap hvis jeg må sitte ved siden av noen jeg ikke kjenner, selv om jeg ikke lider av noe som helst. Derimot, har jeg noen ved siden av meg som kjenner, f.eks min mann, så er det mye enklere å faktisk bli kjent med fremmede. Da føler jeg meg både trygg og tilpass.

Dette er jo ikke enten eller. Man har et ufattelig svart-hvitt-syn på dette. Det går jo an å sette par sammen med folk de ikke kjenner. Og single med noen de både kjenner og ikke. Da får man både bli kjent med noen man kjenner og noen man ikke kjenner. Verre er det ikke. I stedet for å gjøre dette så vanskelig så er det enkelt å tilfredstille alle ved at alle sitter ved noen de kjenner, og noen de ikke kjenner. Verre er det faktisk ikke.

Som sagt, i vårt bryllup har vi begge delar, sikkert sidan vi begge har passert 40. Vi har nokre med frynsete ekteskap, der det å site side om side når alle tørkar tårer over kor romantisk det er berre vert kleint. (Og tru meg, det å oppleve romantikk på nært hald når ein sjølv er på skilsmissens rand hjelper ikkje.) Vi er glade i begge partar i desse forholda, så å utelate nokon er ikkje eit alternativ. Og så har vi ( så vidt eg veit berre eit) par der dei har det som deg, at dei har det best side om side. Så som eg sa, har vi løyst det med ein variant av free seating.

«Martine» wrote:

Kun et setning jeg kom over jasbon. Hvis det stemmer, så passer det ikke med denne løsningen i vårt bryllup da vi skal være så uformelle som mulig. (nesten). Jeg har ikke spesielt stor interesse av verken tradisjoner eller skikk og bruk kodeksen. det viktigste er at det blir hyggelig.

Det blir splitting av par – 8 på hvert bord, men med de fleste par på samme bord. Det viktigste er at alle har noen de føler seg veldig komfortable med uavhengig om det er venn/kone/samboer. – feks hadde ikke du Kitty kjent andre enn din mann pga han hadde en relasjon til brudeparet hadde du blitt plassert sammen med din mann. Min bror på noen og tyve blir plassert sammen med brudepikene og kjæresten pga sjeanse/sosial

angst, helt greit.

De med sosial angst er selvfølgelig ivaretatt, det samme er de med babyer. Eller de som ikke kjenner andre enn sin egen mann. Voksne folk som tanter og onkler er fritt villt og plasseres der de best passer inn fordi jeg vil de skal bli kjent, og de har allerede vært etablert i en evighet.

Med denne ideen er IKKE jeg respektløs mot noen av partene, og jeg mener at jeg oppnår at det blir bekjentskaper på tvers av familier etc.

Javel, deres valg. Jeg står fremdeles ved at jeg synes det er respektløst. Hvordan kan du egentlig vite om noen har sosial angst? Min mann går ikke rundt og annonserer det. Man kan fint bli kjent på tvers av familier uten å splitte par.

Regner med at du ikke blir sur hvis noen takker nei til deres bryllup.

«Jasbon» wrote:

Jeg føler her for å argumentere litt for argumentasjonens skyld; det at dette er såkalt «gammel tradisjon» sier meg alltid veldig lite siden en alltid kan velge hvor gammel tradisjonene man ønsker å følge skal være. Før denne tradisjonen med å splitte gifte par, var det nemlig en anne, og mye eldre tradisjon og sånn går dagene 😂

Hvis en skal støtte seg på denne tradisjonen som her beskrevet, nemlig å splitte de som er gift men ikke samboere/forlovet – så faller jo mye av denne tradisjonen nå i 2012 på en litt vel urimelig grunn synes jeg personlig. Nettopp fordi det er så veldig mange som er samboere (og som aldri har som intensjon å gifte seg), og avhengig av alder på gjestene så er det i dag en høyere gjennomsnittsalder for de som gifter seg.

Dette vil dermed si at i et bryllup vil man da kunne finne et bryllup hvor kun halvparten av parene får sitte sammen, og i andre bryllup (som mitt eget), vil kun 2 par få sitte sammen, men de andre 4 får altså ikke.

Poenget mitt er at hvis man ønsker å følge disse tradisjonene og snakker så varmt om de, så bør man også gå hele veien og faktisk følge den. Ikke bare dra ut de elementene man synes passer. Og på det grunnlaget så synes jeg at vi som ikke er for å følge denne tradisjonen har noen gode poeng , fordi vi ønsker at alle som er par – uavhengig om de er gift eller ikke, kan sitte sammen.

Eg er vel meir oppteken av grunngjevinga for å splitte, nemleg det å møte nye menneske, enn det formelle ved dette. Dei gongane eg har laga bordplan til formelle selskap har eg også splitta sambuande. Mennesket er ikkje eit konsekvent vesen. 🙂

«Trone» wrote:

Oj, jeg må si at jeg er glad jeg ikke har venner som har så bastante holdninger i alle fall!! :whops: At et selskap er mislykket bare fordi du ikke har blitt kjent med nye folk.. Det er jo helt og holdent opp til deg hvordan du gjør det. Det er jo ikke brudeparets ansvar hvorvidt du snakker til noen eller ei?

Ble litt målløs nå, kjenner jeg.

Samme her. Jeg trodde bryllup handlet om å kose seg sammen og feire brudeparet, ikke nødvendigvis få 500 nye venner. 😉

«Trone» wrote:

Altgodt wrote:

Å plassere berre vennar frå same krets på same bord syns eg er heilt idiotisk, unnskyld uttrykket. Då kan ein like gjerne la vere å lage fest, men berre invitere til ei rekke vennemiddagar. Eg har opplevd det og, og eg blir provosert berre av å tenke på det. Viss eg kjem heim frå eit selskap med meir enn ti gjestar og ikkje ha blitt kjent med nye menneske syns eg selskapet har vore mislykka. Det vil alltid vere nokon som ikkje kjenner så mange, og dess meir dei som allereie kjenner kvarandre heng saman, dess meir utanfor vil desse kjenne seg.

Oj, jeg må si at jeg er glad jeg ikke har venner som har så bastante holdninger i alle fall!! :whops: At et selskap er mislykket bare fordi du ikke har blitt kjent med nye folk.. Det er jo helt og holdent opp til deg hvordan du gjør det. Det er jo ikke brudeparets ansvar hvorvidt du snakker til noen eller ei?

Ble litt målløs nå, kjenner jeg.

Ja, men eg seier jo berre korleis eg føler det, ikkje korleis nokon andre bør føle. 🙂 Men eg held fast på at eit opplegg der folk lett kan føle seg utanfor fordi dei ikkje har ein «gjeng» i selskapet er eit dårleg opplegg. Og i enkelte selskap eg har vore i har det vore tydelege «gjengar». Då er det vertskapet si plikt (syns eg) å legge arrangementet opp slik at alle føler seg ivaretekne. Og det å plassere berre folk som kjenner kvarandre saman syns eg er ein dårleg måte å ta alle i vare på.