Bordplassering – splitte par?

«Altgodt» wrote:

Å plassere berre vennar frå same krets på same bord syns eg er heilt idiotisk, unnskyld uttrykket. Då kan ein like gjerne la vere å lage fest, men berre invitere til ei rekke vennemiddagar. Eg har opplevd det og, og eg blir provosert berre av å tenke på det. Viss eg kjem heim frå eit selskap med meir enn ti gjestar og ikkje ha blitt kjent med nye menneske syns eg selskapet har vore mislykka. Det vil alltid vere nokon som ikkje kjenner så mange, og dess meir dei som allereie kjenner kvarandre heng saman, dess meir utanfor vil desse kjenne seg.

Men i alle dager. Det er da ikke vertskapet som står til ansvar for hvor mange nye mennesker en blir kjent med i et selskap? Man kan jo plassere folk så mye man vil, men de som ønsker å bli kjent med nye mennesker blir jo det uavhengig av hvor man sitter å spiser.

Middager med ukjente mennesker som blir plassert langt fra meg, og hvor vi sitter kun tilbords hele tiden har jeg tilgode å være med på så der kan jeg ikke uttale meg.

Men en bryllup er vel litt mer enn bare maten? Har man ikke en fest etterpå da? Det er jo en utmerket og vanlig måte å snakke med flere av gjestene på.

«Altgodt» wrote:

Ja, men eg seier jo berre korleis eg føler det, ikkje korleis nokon andre bør føle. 🙂 Men eg held fast på at eit opplegg der folk lett kan føle seg utanfor fordi dei ikkje har ein «gjeng» i selskapet er eit dårleg opplegg. Og i enkelte selskap eg har vore i har det vore tydelege «gjengar». Då er det vertskapet si plikt (syns eg) å legge arrangementet opp slik at alle føler seg ivaretekne. Og det å plassere berre folk som kjenner kvarandre saman syns eg er ein dårleg måte å ta alle i vare på.

Hvem har egentlig skrevet her inne at man bare plasser folk som kjenner hverandre sammen? Jeg kan ikke huske å ha lest dette, og de færreste gjør vel også dette.

«Jasbon» wrote:

Men i alle dager. Det er da ikke vertskapet som står til ansvar for hvor mange nye mennesker en blir kjent med i et selskap? Man kan jo plassere folk så mye man vil, men de som ønsker å bli kjent med nye mennesker blir jo det uavhengig av hvor man sitter å spiser.

Middager med ukjente mennesker som blir plassert langt fra meg, og hvor vi sitter kun tilbords hele tiden har jeg tilgode å være med på så der kan jeg ikke uttale meg.

Men en bryllup er vel litt mer enn bare maten? Har man ikke en fest etterpå da? Det er jo en utmerket og vanlig måte å snakke med flere av gjestene på.

Her snakka eg vel meir om det å skape mogelegheit for å møte andre. Eit døme: Eg har sunge i studentkor. Viss eg kjem på ein fest med bordplassering, og vert plassert midt mellom mine gamle korkollegaer og ingen andre så går veldig mykje av tida med til å mimre, og relativt sett mykje mindre tid vert til disposisjon for å møte nye menneske. Det syns eg personleg er ei ulempe. Blant dei andre kan det vere mange som eg ville ha stor glede og nytte av å møte, men fordi eg har site og mimra meg gjennom middagen så treff eg dei ikkje.

Dynamikken er som regel slik at ein har lettare for å snakke med dei ein «må» snakke med, altså dei ein sit ved bordet med, men etterpå så søker ein seg gjerne saman med gamle kjente. Det er mykje lettare å møte nye viss ein «må», enn viss ein må aktivt oppsøke dei sjølv ved å mingle rundt med kakefat og kaffekopp.

«Sweet Pink Kitty» wrote:

Altgodt wrote:

Ja, men eg seier jo berre korleis eg føler det, ikkje korleis nokon andre bør føle. 🙂 Men eg held fast på at eit opplegg der folk lett kan føle seg utanfor fordi dei ikkje har ein «gjeng» i selskapet er eit dårleg opplegg. Og i enkelte selskap eg har vore i har det vore tydelege «gjengar». Då er det vertskapet si plikt (syns eg) å legge arrangementet opp slik at alle føler seg ivaretekne. Og det å plassere berre folk som kjenner kvarandre saman syns eg er ein dårleg måte å ta alle i vare på.

Hvem har egentlig skrevet her inne at man bare plasser folk som kjenner hverandre sammen? Jeg kan ikke huske å ha lest dette, og de færreste gjør vel også dette.

Eg har opplevd dette sjølv i bryllup, og eg har også sett andre som har skrive her inne at dei vil gjere det slik. Eg seier ikkje at alle gjer det, eg seier at viss ein gjer det, syns eg det er ein dårleg måte å ivareta gjestane sine på fordi dei som kjenner færre vil kunne føle seg endå meir utanfor.

«Altgodt» wrote:

Jasbon wrote:

Men i alle dager. Det er da ikke vertskapet som står til ansvar for hvor mange nye mennesker en blir kjent med i et selskap? Man kan jo plassere folk så mye man vil, men de som ønsker å bli kjent med nye mennesker blir jo det uavhengig av hvor man sitter å spiser.

Middager med ukjente mennesker som blir plassert langt fra meg, og hvor vi sitter kun tilbords hele tiden har jeg tilgode å være med på så der kan jeg ikke uttale meg.

Men en bryllup er vel litt mer enn bare maten? Har man ikke en fest etterpå da? Det er jo en utmerket og vanlig måte å snakke med flere av gjestene på.

Her snakka eg vel meir om det å skape mogelegheit for å møte andre. Eit døme: Eg har sunge i studentkor. Viss eg kjem på ein fest med bordplassering, og vert plassert midt mellom mine gamle korkollegaer og ingen andre så går veldig mykje av tida med til å mimre, og relativt sett mykje mindre tid vert til disposisjon for å møte nye menneske. Det syns eg personleg er ei ulempe. Blant dei andre kan det vere mange som eg ville ha stor glede og nytte av å møte, men fordi eg har site og mimra meg gjennom middagen så treff eg dei ikkje.

Dynamikken er som regel slik at ein har lettare for å snakke med dei ein «må» snakke med, altså dei ein sit ved bordet med, men etterpå så søker ein seg gjerne saman med gamle kjente. Det er mykje lettare å møte nye viss ein «må», enn viss ein må aktivt oppsøke dei sjølv ved å mingle rundt med kakefat og kaffekopp.

Men dette er vel ikke del av problemstillingen? Jeg mener – her snakker vi om å splitte par eller ikke, ikke at man skal sette de som kjenner hverandre sammen osv. Jeg tar som en selvfølge at folk setter opp bordplasseringen slik at det ikke blir klikker på denne måten. Men jeg ser heller ikke noen motsetninger med å ha par sittende sammen og i nærheten av familen de tilhører heller.

«Sweet Pink Kitty» wrote:

Javel, deres valg. Jeg står fremdeles ved at jeg synes det er respektløst. Hvordan kan du egentlig vite om noen har sosial angst? Min mann går ikke rundt og annonserer det. Man kan fint bli kjent på tvers av familier uten å splitte par.

Regner med at du ikke blir sur hvis noen takker nei til deres bryllup.

Men når du får ein bryllupsinvitasjon, ringer du og spør først om par blir splitta før du svarer ja eller nei? Vi har ikkje annonsert for våre gjestar korleis vi planlegg bordsetet, det får dei vite når dei kjem.

«Altgodt» wrote:

Men når du får ein bryllupsinvitasjon, ringer du og spør først om par blir splitta før du svarer ja eller nei? Vi har ikkje annonsert for våre gjestar korleis vi planlegg bordsetet, det får dei vite når dei kjem.

Nei. Men jeg antar at vi hadde reist igjen, eventuelt prøvd å holde ut deler av middagen og så dratt. Jeg opplevde dette i sommer, dog ikke i et bryllup, hvilket resulterte i panikkanfall. Veldig vanskelig situasjon og ikke å anbefale.

«Sweet Pink Kitty» wrote:

Altgodt wrote:

Men når du får ein bryllupsinvitasjon, ringer du og spør først om par blir splitta før du svarer ja eller nei? Vi har ikkje annonsert for våre gjestar korleis vi planlegg bordsetet, det får dei vite når dei kjem.

Nei. Men jeg antar at vi hadde reist igjen, eventuelt prøvd å holde ut deler av middagen og så dratt. Jeg opplevde dette i sommer, dog ikke i et bryllup, hvilket resulterte i panikkanfall. Veldig vanskelig situasjon og ikke å anbefale.

I så fall hadde eg faktisk tatt ein telefon før bryllupet uansett. Det blir jo meir oppstuss viss ein gjest får panikkanfall ved bordet eller plutseleg «blir borte» enn å ta den eine telefonen og unngå det. Eg syns uansett det er å gå for langt å forvente at ein tradisjon vert endra på fordi nokon kan ha det slik. Men det virkar som om tida og nye tradisjonar virkar for deg og din kjære, SPK. 🙂

«Martine» wrote:

Slik som du har det hører til sjeldenhetene – det er stor forskjell på sjeanse og sosial angst. De jeg vet har angst (1) skal selvfølgelig få holde kjæresten i handa på barnebordet der det føles trygt og godt. Pappa som er sjenert kommer til å få beskjed om å ta seg sammen.

Ser du forskjellen?

Jeg håper vi kjenner våre gjester godt nok til å vite hvem som trenger hva og hvem som passer hvor – det er respekt, ikke å bare velge lettest mulig løsning å plassere de som et tospann. Man er individer selv om man er et par.

Vel, det er ikke jeg som har sosial angst. Selvfølgelig ser jeg forskjellen: jeg er sjenert, men dog ingen problemer med å bli kjent med fremmede når jeg har fått «varmet opp». Min bedre halvpart derimot får panikkanfall og får det veldig vondt og vanskelig i møte med fremmede, spesielt alene uten meg. Det er antagelig kun også jeg som merker hvis han får det, han er nemlig veldig god til å skjule det. En av hans mange forsvarsmekanismer. Det går også i perioder selvsagt.

Men hvordan kan du egentlig vite? En av mine bestevenninner hadde ikke snøring på hvordan min kjære hadde det. De færreste vet faktisk dette i det hele tatt. Selv hans bestekompis visste ingenting. For han giftet seg jo? Han har til og med venner. Han har fullført nesten to bachelorgrader og begynt på en mastergrad. Du kan overhodet ikke se det på han. Men han er ekstremt god på å skjule det. For andre virker han som en sjenert og stille type, noe tilbaketrukket, men han snakker jo tilbake når han blir snakket til? Poenget er, det er ikke alltid så lett å se hva som skjuler seg under huden.

Dere som absolutt skal splitte par. Mener dere at gjester som ikke trives med å bli splittet, at de skal pines gjennom en hel bryllupsfeiring? I flere timer bare vente på å kunne dra hjem?