Klokken i et smørbrød

Klokken i et smørbrød

En rolig gitar-solo kjører i bakgrunn. Jeg ser ut i verden og tenker. Denne musikken passer ikke inn i bildet jeg ser. Mennesker løper for å rekke jobben, rekke bussen, rekke å shoppe, rekke å se flott ut for andre. Snøen haster ned, som om den prøvde å flykte fra noe. Legger seg hvitt ned på bakken hvor den gleder tusen små barnehjerter.

Snøugler, snømenn og snøengler, snøhuler og snøballer i hodet. En glede til tross for at snøhulen har falt sammen gang på gang. Forsøker igjen, dypere. Bedre. Hvitere. Man skulle lært av barnene på gaten. Som stanser opp og sr mot himmelen og smiler mot det som skulle være der.

Vi andre. Vi over et visst antall år. Vi sitter i den grå asfalten og har ikke tid til å smile til himmelen og snøfnuggene. Snø er et negativt tegn blitt. Et tegn på kulde og slaps og mørketid. Vi sitter å venter på bussen på den kalde bakken uten å ense at man sitter rundt snøengler og tidligere latter.

Vi spiser. Klokken i et smørbrød. Vi kan ikke noe for det. Tiden er ubarmhjertig og rask. Raskere med årene. Raskere for hvert et hugg i smørbrødet. Har man tenkt på å ta ut klokken, bare for en dag, og ta seg tid til å smile til himmelen. Når stanset man sist en ukjent på gaten for å snakke. Hvem er han, hva gjør hun?

Det er bare barn som har tid. Men tiden renner ut for dem og. Snøenglene vil bli byttet bort mot bussbilletter og NRK-lisens. Og de sitter på den grå asfalten sammen med oss andre og lurer. Hvor ble det av denne tiden vi engang hadde.

Klokken i et smørbrød, smørbrødet er spist opp.

– Hais –