Personlige hemoroider

Jeg er et offer for intimitetstyranniet. Jeg føler meg faktisk stadig oftere som det. Sånn i hverdagen, mener jeg. Alle grenser for hva folk finner på å forteller meg er tydelig forsvunnet. Hvis du også er motstander av altfor personlig opplysninger, anbefaler jeg at du trekker gluggene til deg nå – for å unngå udelikate bilder som blir i hodet ditt i flere dager. Her kommer nemlig første ekesmpel på hva jeg snakker om: Ei venninne av meg er høygravid. Og da mener jeg så diger og rund og klekkeklar at hun knapt klarer å gå, langt mindre bøye seg.

Hun er ivrig etter å få ut vedkommende i magen, og har tydd til kjente (og ukjente) kjerringråd for å få til nettopp det. De kjerringrådene mente hun var livsviktig og helt nødvendig å dele med meg. Ja, jeg vet det er naturlig og vakkert og alt mulig, men bildene jeg sitter igjen med av de gymnatiske øvelsene samboeren hennes må ha utført for i det hele tatt å ha vært til noen som helst starthjelp, er ikke pene. Det er flere dager siden hun fortalte meg dette, i svært nøye og tydelige detaljer, men ennå kjenner jeg et visst ubehag når jeg skriver dette.

Et annet eksempel er fra et tekstmelding jeg fikk av ei annen venninne av meg. Hun er trebarnsmor, hjemme med sistemann, og er av typen som sender medlinger annenhver dag (slår ikke feil) med «Va skjer`a?» eller «Vi har vært i byen nå, skal hjem å lage middag» og andre interessante ting som er verdt 0,69 kroner per stykk. I denne meldingen stod det følgende:

«Jeg var hos legen i dag for å sjekke hemoroidene mine. Han sa jeg måtte legges inn og operere dem bort. Hjelp! De skal skjære meg i rompa!»

Det var ganske nøyaktig hva som stod. Jeg husker det, blant annet fordi det var litt mer informasjon enn jeg absolutt trengte, men også fordi jeg syns setningen som kom etter i samme melding, var skikkelig morsom:

«PS: Denne meldingen sendte jeg først til SAS billettservice…».

😈

– Hais –