Såpeboblen

Se dere for dere. En grå og trist dag. Vinden uler mellom hjørnene på det kjedelige bygget dere kaller hjem. Skyene blokkerer for solens varme og smil, får alle farger gråe. Selv plenen dere var så stolt av i går er nærmest helt grå av ingenting.

Dere tenker tanker dere har tenkt tusen ganger fra før av. Som dere er blitt lei av, men som dere ikke klarer å la være å tenke på. Dere har blitt ufrivillige tenkere. Det fins ikke noe verre enn det.

Men der. Utpå plenen. Ei lita jente. Kledd i sommerkjole og stråhatt. Smiler og ønsker livet velkommen selv om dagen er en av de tristeste dette året. Til musikken til Bjørn Eidsvåg står hun å blåser såpebobler. Den ulende, kalde vinden tar tak i hver eneste en av dem.

Hva gjør såpeboblene? De takker vinden, og begynner å danse sammen med den. Som små ballerinaer. Vakre. Mystiske. Som livet selv. Livet dens består i å danse. Lett. Ikke la seg bekymre. Av noe.

De danser opp mot himmelen. Ser ned og takker hver eneste en for at de ser på. De skaper fargene på himmelen. Fargene på plenen. Fargene i deg selv.

Livet burde vært like lett som en såpeboble. Og vet dere. I de sekundene dere ser en såpeboble danse i vinden… Så er livet nøyaktig det.

– Hais –