Tradisjoner eller smakløshet?

Det er en vanskelig balansegang, dette med tradisjoner. Jeg forstår at mange ønsker å skape minner som setter et varig inntrykk, men like fullt er det en kunst å gjøre dette uten å falle i den smakløse fellen. Tradisjoner kan være vakre og gi en følelse av forankring, men de må håndteres med varsomhet. Når noe er gjort på samme måte i generasjoner, er det fristende å bare henge seg på av gammel vane. Men, det behøver slett ikke være slik.

Å velge å skape noe eget, noe personlig, kan være så mye mer stilrent. Ta for eksempel bruk av håndskrevne invitasjoner med en diskret monogram – det sender umiddelbart signaler om kvalitet, samtidig som det viser en gjennomtenkt tilnærming. Sammenlign det med den overlessede nostalgien av bestefars gamle jakttrøye brukt som altergardin, som jo er sjarmerende for sin affeksjonsverdi, men kanskje ikke for sin estetikk.

Jeg mener ikke å kaste skygger over hverken tradisjoner eller nostalgiske elementer, men estetikk er en kunstform hvor diskresjon ofte overskygger det flamboyante. Det er nettopp der utfordringen ligger; man må kunne lukte ut hva som hever opplevelsen, og hva som bare er over