Under vår første fullmåne

Som rustne tannhjul. Mine muskler og bein beveger seg av gammel vane, men knirking fra dem kan høres i mils lengde. Jeg vet ikke hvor jeg skal, jeg vet ikke hvor jeg har vært. Jeg vet bare at jeg er nå. Og jeg er her. Jeg har ikke stanset på flere år og tatt vare på leddene, jeg har latt meg selv ruste ned i et håp om å forsvinne.

Kroppen har tatt meg med ned til stranden. Sandkornene treffer tærne mine og lager spor av fortid. Jeg tar meg i å tenke, hva om jeg går helt likt tilbake? Men jeg vet det er en urasjonell tanke, som ikke bør tenkes. Sommernatten er ikke til for de tankene. De var til for deg og meg. Men hvem er du?

Du er en jeg savner. En jeg ikke ennå kjenner. Men jeg lever i håpet om å treffe deg. Og når det skjer, skal jeg elske deg for alltid. Det er lenge det, men ikke lenge nok likevel. Solnedgangen maler himmelen i tusen farger, og smelter fantasien og kjærlighet sammen med havets horisont. Jeg hører magiske katter i hodet, synge og male. De spiller på bølgeinstrumentet og hviskrer det skal skje noe i natt.

Idet solen forsvinner for alltid, men bare til i morgen. Venus dukker opp og blunker til meg. Signaliserer du til meg?, spør jeg deg. Du fortsetter å blinke og jeg kan ikke annet enn å smile et trist smil. Det gjør meg glad at jeg kan være så trist. Trist av å savne deg. Så lenge jeg lever i troen på deg, er det håp om å finne deg.

En skikkelse. Former laget av himmelen, smil smidd av englene. På en munn som bærer myke kyss. Er de til meg? Øynene dine er rettet mot meg, er det lov å tro? Bevegelser mot meg. Hånd mot hånd. Mage mot mage. Øyne mot øyne. Meg mot deg. Alene. Ja, bare oss. Jeg hviler mitt slitne hjerte mot ditt.

Fullmånen dukker opp fra intet. Vitner om oss, som et eventyr. Et ekte eventyr. Uten tusser, troll og trollmenn. Men vi er. Den fortapte sønn har vunnet sin prinsesse. Sammen nå og for alltid i kjærlighetens tegn. Min kropp er ikke lenger sliten. Mine ledd er av barns dato. Du gjør meg som jeg er. Min leting og vandring er forbi. Jeg har funnet deg. Under vår første fullmåne.

– Hais –