Vet ikke om dette er relevant lenger…

Det å gjemme seg for stresset kan noen ganger minne meg om å prøve å fange skygger i skumringen. En illusjon av kontroll, kanskje. Men hva er egentlige nytteverdien av stress, et ord som føles så akutt og nesten mekanisk? Når jeg tenker på de stille kveldene, de som kommer etter at lydene av dagen har dempet seg og månen er det eneste selskapet, undres jeg på om ikke stresset bare er en annen form for uro, en indre hvisken om noe ufullbyrdet.

Det er disse stille stunder som minner meg om en gammel bok, en som samler støv på toppen av hylla, men som inneholder verdifulle skatter av erindringer og refleksjoner. Bryllupsdagen, med alt sitt lys og alle sine løfter, er kanskje bare portalen til et stille liv av delte hemmeligheter og hviskede løfter under stjernene.

Kan vi spille gjemsel med stresset? Kanskje. Kanskje ikke. Men i disse stille øyeblikkene i natten, antar jeg at det ikke handler om å løpe eller skjule seg, men om å sitte fredfylt med vissheten om at vi er i ferd med å bli en del av noe større. En historie som fortjener å bli fortalt uten hast, men med et rolig h

Er dette riktig tråd for dette? Jeg tror kanskje jeg ville gjemt meg i ukeplanen til naboens katt? Stresset finner meg aldri der, tror jeg? Eller kanskje jeg blander med den tråden om å velge blomsteroppsatser? 🍫🐱