jasbon

«Snuppelura» wrote: Vi skulle ha grønt og hvitt, men da vi skulle handle inn alle blomstene falt mannen helt for oransje roser og kjøpte 140 av dem 😯 . Så da ble fargene grønt, hvitt og oransje. Han hadde rett, det ble veldig fint med de oransje rosene 😀

Haha så utrolig bra og litt morsomt med at han falt for de! Man må jo bare være glad når de «endelig» eller for en gang skyld tar en avgjørelse når det gjelder farger 😂 . Dessuten… oransje roser ER virkelig nydelig! :nååh:

«Martine» wrote: Nei, jeg hadde ikke bestemt meg, jeg har knapt nok bestemt meg nåpga dte blir en vanvittig jobb vi legger opp til oss selv. Og dette er jo IKKE alternativt. Det er en velertablert greie. Det som har gjort meg mer overbevist er Altgodt sine argumenter, for de synes jeg er kjempegode!

Det som er grunnen til at det utvikler seg stygt er flisespikkeri ift at man skal ta hensyn til alt og alle og absolutt ikke argumentere for at det faktisk finnes situasjoner der man med rette kan si at dette klarer du helt fint! At jeg kjenner mine godt nok til å si at man blir skuffet dersom de ikke tar seg sammen denne ene dagen skulle da bare mangle. Det er heller ikke mye å kreve at man legger opp til en sammenkomst der ikke alle sitter på sin egen tue og observerer selskapet. Skal man begynne å behandle de som er sjenerte som syke/psyke har man misforstått noe grunnleggende etter min mening.

Ærlig talt -nå synes jeg du nærmer deg den berømte streken faretruende når det gjelder uttalelser om å «behandle syke/psyke». Vet du, takhøyde i mine øyne er når man utviser respekt også for at folk er annerledes, og faktisk tar på alvor ting som å være sjenert. Som voksen person til mine voksne foreldre og søsken ville jeg aldri funnet på å be noen «ta seg sammen» fordi jeg ønsker det slik og slik i mitt bryllup. Folk er seg selv uansett, og med å be folk ta seg sammen utviser du etter min mening litt lite forståelse – og det hele «et bryllup hvor gjesten er i fokus» blir da litt feil.

Du kan si så mye du vil om flisespikkeri, men faktum er at å arrangere et hyggelig selskap for alle involverte innebærer nettopp en god del flisespikkeri.

Du må gjerne mene at å splitte par i et bryllup ikke er alternativt. Og hvis du mener det så lurer jeg i det hele tatt på hvorfor du lurer på om du skal gjøre det eller ikke? Hvis noe er godt etablert så pleier man ikke å gå rundt å lure på om det er ok å gjøre det. Nå kan jeg selvfølgelig kun snakke for meg selv, men mitt inntrykk er da at det er vitterlig mer en norm å ha partnere ved siden av hverandre enn å splitte de. Mulig jeg har vært i alle «feil» bryllup og at de jeg kjenner likeså, men jeg trodde ihvertfall at jeg hadde en god følelse av hva som er normalt å gjøre og ikke. Det er på dette grunnlaget jeg tidligere skrev «alternativt».

Men det skulle uansett ikke være et problem, siden jeg har forstått at det jo er nettopp det du er ute etter; å ha et selskap som ikke «alle andre» har. Det er ihvertfall slik jeg har forstått det på dine innlegg. Det er overhode ikke noe problem, tvert om, men da er det jo litt rart at man reagerer med en smule hårsårhet hvis noe blir kalt «alternativt» ikke sant 🙂

«Altgodt» wrote:

Sweet Pink Kitty wrote:

Altgodt wrote:

Men når du får ein bryllupsinvitasjon, ringer du og spør først om par blir splitta før du svarer ja eller nei? Vi har ikkje annonsert for våre gjestar korleis vi planlegg bordsetet, det får dei vite når dei kjem.

Nei. Men jeg antar at vi hadde reist igjen, eventuelt prøvd å holde ut deler av middagen og så dratt. Jeg opplevde dette i sommer, dog ikke i et bryllup, hvilket resulterte i panikkanfall. Veldig vanskelig situasjon og ikke å anbefale.

I så fall hadde eg faktisk tatt ein telefon før bryllupet uansett. Det blir jo meir oppstuss viss ein gjest får panikkanfall ved bordet eller plutseleg «blir borte» enn å ta den eine telefonen og unngå det. Eg syns uansett det er å gå for langt å forvente at ein tradisjon vert endra på fordi nokon kan ha det slik. Men det virkar som om tida og nye tradisjonar virkar for deg og din kjære, SPK. 🙂

Hvis det er en virkelig tradisjon da… og ikke bare en liten egen vri på det som engang har vært det 😉 . Flisespikkeri jeg vet – men er sikkert overtrett og i diskusjonshumør her 😂

«Altgodt» wrote:

Å plassere berre vennar frå same krets på same bord syns eg er heilt idiotisk, unnskyld uttrykket. Då kan ein like gjerne la vere å lage fest, men berre invitere til ei rekke vennemiddagar. Eg har opplevd det og, og eg blir provosert berre av å tenke på det. Viss eg kjem heim frå eit selskap med meir enn ti gjestar og ikkje ha blitt kjent med nye menneske syns eg selskapet har vore mislykka. Det vil alltid vere nokon som ikkje kjenner så mange, og dess meir dei som allereie kjenner kvarandre heng saman, dess meir utanfor vil desse kjenne seg.

Men i alle dager. Det er da ikke vertskapet som står til ansvar for hvor mange nye mennesker en blir kjent med i et selskap? Man kan jo plassere folk så mye man vil, men de som ønsker å bli kjent med nye mennesker blir jo det uavhengig av hvor man sitter å spiser.

Middager med ukjente mennesker som blir plassert langt fra meg, og hvor vi sitter kun tilbords hele tiden har jeg tilgode å være med på så der kan jeg ikke uttale meg.

Men en bryllup er vel litt mer enn bare maten? Har man ikke en fest etterpå da? Det er jo en utmerket og vanlig måte å snakke med flere av gjestene på.

«Altgodt» wrote: Eg er litt gamaldags her, og er for splitting av par. Tradisjonen er jo å splitte par, iallfall dei som er gifte. I følge tradisjonell skikk og bruk skal gifte par splittast, fordi ein ikkje skal ha til bords den ein har til bords til dagleg, i heimen. Forlova par skal ikkje splittast.

Grunnen til at ein tradisjonelt splittar par er at i eit selskap sit ein ofte lenge til bords, og det kan bli kjedeleg å sitte ved sidan ein som ein kjenner ut og inn. Å få ein bordkavaler/ei borddame som ein ikkje kjenner frå før gjer at ein blir kjent med nye menneske, får ein interessant samtale og ein blir kanskje gjennom denne introdusert til nye menneske som ein elles ikkje hadde møtt. Eg elskar mannen min, men viss eg skal ha han til bords i alle selskapa vi skal i (forhåpentlegvis) før vi døyr kjem det til å bli gørkjedeleg i lengda.

Dei gongane eg har arrangert selskap med bordsetting har eg sjølvsagt ikkje plassert partnerar laaangt frå kvarandre, men kanskje på skrå overfor kvarandre, eller liknande. Å gi folk gode bordkavalerar/borddamer er viktig, og då har eg i hovudsak valt folk som kjenner kvarandre litt, eller som eg trur vil ha stor glede av å bli kjent. Formålet med eit selskap er jo å møte menneske, nye bekjentskap og gamle kjente. Men eg må innrømme at i det bryllupet der eg vart plassert saman med min bror og hans kone, mor mi, to knusktørre tante- og onkelpar og min ex (ikkje spør, lang og teit historie) så kjeda eg vettet av meg nettopp fordi eg sat saman med folk som eg treff rett som det er.

Vi har løyst heile problemet (fordi vi har nokre med frynsete ekteskap og nokre som Sweet Pink Kitty, no offence) ved at vi plasserer para på åttemannsbord, og så får dei bestemme sjølve korleis dei plasserer seg. Eg veit at på enkelte bord vil nokre som tenker som meg ta regien, og på enkelte bord vil par som treng å halde kvarandre i handa sette seg saman. Uansett vil alle få site saman med nokon dei kjenner, og alle «må» sitte saman med nokon dei ikkje kjenner.

Å plassere berre vennar frå same krets på same bord syns eg er heilt idiotisk, unnskyld uttrykket. Då kan ein like gjerne la vere å lage fest, men berre invitere til ei rekke vennemiddagar. Eg har opplevd det og, og eg blir provosert berre av å tenke på det. Viss eg kjem heim frå eit selskap med meir enn ti gjestar og ikkje ha blitt kjent med nye menneske syns eg selskapet har vore mislykka. Det vil alltid vere nokon som ikkje kjenner så mange, og dess meir dei som allereie kjenner kvarandre heng saman, dess meir utanfor vil desse kjenne seg.

Jeg føler her for å argumentere litt for argumentasjonens skyld; det at dette er såkalt «gammel tradisjon» sier meg alltid veldig lite siden en alltid kan velge hvor gammel tradisjonene man ønsker å følge skal være. Før denne tradisjonen med å splitte gifte par, var det nemlig en anne, og mye eldre tradisjon og sånn går dagene 😂

Hvis en skal støtte seg på denne tradisjonen som her beskrevet, nemlig å splitte de som er gift men ikke samboere/forlovet – så faller jo mye av denne tradisjonen nå i 2012 på en litt vel urimelig grunn synes jeg personlig. Nettopp fordi det er så veldig mange som er samboere (og som aldri har som intensjon å gifte seg), og avhengig av alder på gjestene så er det i dag en høyere gjennomsnittsalder for de som gifter seg.

Dette vil dermed si at i et bryllup vil man da kunne finne et bryllup hvor kun halvparten av parene får sitte sammen, og i andre bryllup (som mitt eget), vil kun 2 par få sitte sammen, men de andre 4 får altså ikke.

Poenget mitt er at hvis man ønsker å følge disse tradisjonene og snakker så varmt om de, så bør man også gå hele veien og faktisk følge den. Ikke bare dra ut de elementene man synes passer. Og på det grunnlaget så synes jeg at vi som ikke er for å følge denne tradisjonen har noen gode poeng , fordi vi ønsker at alle som er par – uavhengig om de er gift eller ikke, kan sitte sammen.

Hva som sies og hva som praktiseres er tydeligvis ulikt. Har aldri hørt dette om at «jo finere desto mer vanlig å splitte»?. Jeg har vært i såkalt «fine» bryllup både i Norge og utlandet – sogar så «fint» at det er høytstående regjeringsmedlemmer og flere lands ambassadører med – og har tilgode å oppleve dette. I hvilken skikk og bruk bok står dette? Kanskje jeg kan lære noe nytt 🙂

Nå skal det sies at jeg ikke har vært i noe kongelig bryllup (som jo må være noe av det «fineste» som finnes), så der kan jeg jo ikke uttale meg. Men nå er vel ikke målet deres å være «finest» mulig heller vil jeg tro og håpe?

Jeg leste et tips her for lenge siden:

http://www.bryllupsmagasinet.no/Artikle … l-festen1/

Her står det blant annet:

«9. La bordplasseringen dikteres av tilfeldighetenes makt. Bind like fargede/mønstrede bånd rundt åtte velkomstdrinker, en annen farge/et annet mønster rundt de åtte neste osv. La så de tilfeldige åtte gjestene som får samme farge/mønster ta plass ved samme bord. «

Kanskje det kunne vært en idè? Forutsatt at du ikke bare er opptatt av å splitte par da. Denne ideen innebærer jo at man ikke vet noe om hvor noen skal sitte.

Martine, det høres for meg ut som du egentlig har startet tråden for å få en bekreftelse på at det er ok å gjøre det på den måten du her ønsker. Det at din familie er i særstilling og ellers møter hverandre hver søndag, gjør jo at det er mulig dette er en god løsning for deres bryllup. De aller, aller fleste har jo ikke alle familiemedlemmer (tanter, onkler, fettere, kusiner osv) som bor på samme sted og treffes ukentlig, så dette hadde jo vært greit om du fortalte i startinnlegget ditt, da svarene kanskje kunne vært litt annerledes.

Du har bestemt deg for at du ønsker å splitte par og gjøre det på din/deres egen måte denne dagen, så da er det jo bare å gjøre nettopp det 😉

«Martine» wrote: Jeg vil at alle skal mingle, bli kjent og ikke minst kose seg. Det er to familier og vennegjenger som skal møtes og da ser jeg mange fordeler med å mixe litt. Derfor jeg synes det er det er fordeler knyttet til denne tradisjonen.

Gjenger med gamle kjente sammen er skrekken.

Ok, ser den. Samtidig mener jeg at ingen kan påtvinge folk å mingle eller få nye bekjentskaper. De som ikke liker det vil føle seg mer ukomfertable enn nødvendig, og de som ønsker dette gjør det uavhengig av bordplassering. Bryllup er jo så mye mer enn kun middagen. Husk også at hva du selv mener er å «kose seg» ikke nødvendigvis er hva andre mener, og det ser man jo bare i denne tråden.

I tillegg vil jeg tro at familiene og venner på begge sider kanskje ikke omgås daglig og har derfor et ekstra ønske om å treffe nettopp sin egen slekt. Det er jo vanlig at dette skjer i selskaper som dette og det er jo ikke så ofte. De gleder seg kanskje til å møte slekt de ikke har sett på lenge, og da er det jo litt kjipt «måtte» tilbringe disse få timene sammen med totalt fremmede folk. Noe av poenget med å feire bryllup, dåp, konfirmasjoner osv er jo nettopp å holde slekta sammen og ikke nødvendigvis hele tiden få folk til å møte andre slekter.

Nå gjør jeg det litt komplisert ser jeg. Det jeg mener er at du ikke må glemme at mange gleder seg til å gå i bryllup siden de da får møte nieser, fettere, onkler og tanter de kanskje ikke ser så ofte. Og nettopp dette er jo en liten nøkkel til suksess – at folk får være sammen med de de aller helst vil være sammen med, og dermed også HYGGE seg ordentlig!

Dette betyr ikke at slektene ikke kommer til å hilse på hverandre og noen også kanskje bedre kjent. Men helt ærlig – egentlig er vel det viktigste at aller nærmeste familie (foreldre og søsken) blir godt kjent. Disse tanter, onkler og venner er vel ikke nødvendigvis de man skal ta ansvar for å gi mer eller mindre ønskede nye kontakter.

«Gjenger med gamle kjente» er kanskje skrekken for deg – men kanskje det mange av gjestene ser frem til.

Men nå babler jeg 🙂. Kjenner jeg tydeligvis hadde sterke meninger om dette, og ville bare formidle noen tanker så man er bedre i stand til å ta de riktige avgjørelsene. Meget mulig er det rette for dere å splitte par og mixe familer.

Er det en tradisjon å splitte par? Jeg trodde tradisjonen var det omvendte?