prinsessehella

Du er absolutt ikke alene!

Det jeg syns er «verst» er at jeg skal dele jeg anser å være vårt mest «egne», intime og private øyeblikk med mange andre. Og da også folk jeg ikke vet hvem er! For meg er selve ekteskapsinngåelsen veldig privat og personlig, så jeg syns det er rart at så mange skal se på når det skjer.

Jeg er heller ikke veldig glad i store menneskemengder, så at 50 mennesker skal se på meg og sambo en hel dag (jeg later som at de kommer til å se like mye på han også, selv om jeg vet at mange anser bryllupet for å være min dag) er rett og slett grusom!

Heldigvis har jeg jo valgt verdens beste mann å gifte meg med, så jeg kan jo dele disse tankene med han og snakke om hvordan jeg vil at det skal være, hvordan han vil at det skal være og hvordan vi tror det faktisk kommer til å bli. (tipper dette blir en real wake-up-call hva konseptet «teori og praksis» angår)

Jeg er en sånn som er kjemperedd for å skuffe andre og å ikke gjøre det bra nok, men sambo har snakket med de som er mest «kritiske» og minst redde for å si noe om hva de er misfornøyd med (det er et par av dem) og sagt at om de ikke har tenkt å oppføre seg og leve etter «har du ikke noe pent å si, ikke si noe i det hele tatt», får de ikke komme. Mamma har også tatt seg av et par av de samtalene 🙂

Men ja, jeg har vurdert å avlyse hele greia. Mange ganger.

Jeg har hatt det sånn flere ganger.

For selv om alle har sagt at det er vårt bryllup og vi som bestemmer har de likevel veldig mange meninger og synspunkter på alt.

For oss ble løsningen relativt enkel:

1. De som har mange forslag til ting vi bør tenke på har blitt bedt om å sette opp en liste, så kan vi sammenligne den med de listene vi allerede har satt opp.

2. De som begynner å «styre» valgene våre får spørsmål om de er villige til å betale for å få se alle de tingene de ønsker at vi har… (vi har for eksempel ikke de helt store planene om å ha gaver til alle gjestene, og en muffin/cupcake til hver gjest med monogrammet vårt på, men om noen føler at vi MÅ ha det, skal de få kjøpe det inn og dele ut)

Det har fungert fint 🙂

For oss er problemet mer at en fort kan bli mer engasjert i planlegginga enn den andre, og da butter det fort litt i mot hvis det skal skje planlegging. Derfor har vi bestemt at vi setter av en kveld/helgelunsj i uka til å snakke om status på planlegginga, hva som står igjen og hva som skal prioriteres neste gang. (og ja, vi har begge jobber med mye fokus på koordinering, effektive møter og excelark)

Jeg har et ekstremt vanlig navn: Deler fornavn med 11.000, etternavn med 20.000 og kombinasjonen med rundt 100. (Da jeg bodde i Oslo syntes jeg synd på posten, for der bor det vel rundt 10 stk med samme navn som meg, og jeg fikk mye feilsendt post)

Jeg kommer til å bytte navn.

Men jeg er usikker på hvilket navn jeg kommer til å ta. Han har to navn: Mellomnavnet er morens etternavn (lett å uttale, har stumme bokstaver, og er følgelig vanskelig å stave) og etternavnet er farens etternavn (og faren er en mann jeg ikke kjenner). Begge navnene er tradisjonsrike slektsnavn, og det er ikke mange som har dem.

Og så er det mammas pikenavn, som jeg har hatt lyst til å bytte til siden jeg var 13… Mulig jeg benytter muligheten (sånn når jeg uansett må bytte ut alt av ID-papirer liksom) og går for mammas pikenavn og hans mellomnavn. Eller bare hans mellomnavn.

Kompliserte saker det her!

Jeg syns ikke det har noe å si hva ringene koster, det er meningen bak som betyr noe 🙂

Den fineste ringen jeg har er en justerbar ring med en lilla/gul/blå/rosa sommerfugl på. For meg er den rett og slett fantastisk, og jeg bruker den med jevne mellomrom. Det er den første ringen jeg fikk av sambo 🙂

Og våre ringer var ikke spesielt dyre, men er enkle ringer i gult gull med en stripebord rundt.

Egentlig ønsket vi oss noen andre ringer som er så vilt dyre at vi rett og slett aldri kommer til å ha samvittighet til å ta oss råd til dem, men vi tenker jo at ringen er et symbol på hva vi føler for hverandre og hvilke forpliktelser vi har. Derfor har vi kjøpt noen ringer som vi har råd til, og som vi syns er fine.

Jeg syns dere skal kjøpe de ringene dere har råd til, og ta vare på dem selv om dere kjøper dere nye senere. Tenk på den historien dere har å fortelle barn og barnebarn! Og ringene vil være «beviset»! :nååh:

Vi har blitt tipset om videregående skoler med konditorfag.

Dere har ikke noe sånt i nærheten?

Der har de jo lærere som hjelper elevene med bakinga, og hvis du gir dem et bilde og en smak, bør det jo være mulig å få gjennomført det?

Har ikke kontakta noen av skolene her enda, men vet at de er flinke! Har vært i et par barnedåper og babyshower hvor det har blitt servert kake som er bestilt hos konditorlinjer og de har sett veldig bra ut 🙂

Jeg tenker at du skal være ganske lang og tynn for å få det snittet til å fungere.

Fargen er fin, forutsatt at de som skal bruke den kler den og det er det ikke alle som gjør.

Jeg tror kjolen hadde vært finere om den var knelang, og ikke gikk helt ned i bakken, for det gir teltfasong, og veldig mange vil se mye større ut enn de er.

Når det er sagt, syns jeg du skal sette deg ned med forloverne dine og si at de har all rett til å trekke seg. Du kan ikke tvinge dem til å være med på dagen deres, og dere vil gjerne ha dagen på en bestemt måte. Hvis de ikke ønsker å hjelpe dere med å oppnå det dere vil på deres store dag, da trenger de ikke å delta.

Så enkelt, og så vanskelig.

Jeg syns det er veldig trist om du lar andre styre din drøm, bare fordi de har sterke meninger og er negative.