Bettie

Vi har som jeg allerede har nevn, en dobermann. Det vil si, min kjære har, han fikk henne som valp og hun var 2.5 år gammel da jeg kom inn i bildet. Jeg ville ALDRI valgt en slik rase selv. Dobbiser er generelt svært krevende hunder. De er svært dominante, har et usedvanlig stort ego og er generelt skarpe og buldrete. Med tanke på deres forhistorie og hva de er avlet for, så er dette kanskje ikke så rart, men det er et desto større problem for altfor mange dobbis-eiere.

Det kreves en uhyre sterk leder for å lykkes med å dempe den latente skarpheten som ligger i denne rasen, og de fleste jeg kjenner til som har dobbis har innsett at de nok tok seg vann over hodet ved valg av rase.

Dobberen er en typisk enmanns-hund, selv om det flere steder ved rasebeskrivelse står at den er en ypperlig familiehund (noe som forøvrig står om de fleste raser og som absolutt ikke stemmer). Den er svært vaktsom, når naboen 150 meter oppi gata her lukker bildøra så er det et himla spetakkel her.

Min kjæres dobber har desverre store problemer med å forholde seg både til andre hunder og til andre mennesker, og da særlig barn. Dette har resultert i mange svært uheldige episoder som hos majoriteten av hundeeiere ville endt med at hunden ble avlivet. Noen vil ha det til at dobberen generelt er svært nervøs, og at dette er årsaken til dens overdrevne skarphet og utagering. Utfall som gjøres på bakgrunn av utrygghet er også den aller farligste.

De jeg kjenner til som har dobermann sliter/har slitt med de samme adferdsprobemene som vi har, og jeg tror at dette ligger så til de grader nedavlet i dobberens gener at det er svært vanskelig å trene bort. Selvsagt finnes det sikkert også dobber-eiere som er strålende fornøyde med sin dobber, individuelle forskjeller finnes såklart også her. Men generelt så vet jeg at pga. dobberens lynne og natur, så har man desverre svært lett for å ende opp med en problemhund.

Selv har jeg null-toleranse for slik adferd, og det at min kjæres dobber har utstrakte adferdsproblemer har tidvis vært veldig vanskelig for meg å forholde meg til. Hans terskel for å tilgi denne hunden synes endeløs høy, noe som i verste fall kan få fatale konsekvenser.

Jeg hadde selv en cocker for noen år tilbake som jeg valgte å ta pga. økende nervøsitet og uønsket adferd som følge av det, men dette var peanuts sammenlignet med hva dobberen har forårsaket.

Jeg og min kjære kan aldri gå turer sammen med hundene, da dobberen utagerer så kraftig mot møtende hunder. Hun signaliserer dermed overfor Milla (min Leonberger) at møtende hunder = fare, og dette er selvsagt en illusjon jeg for alt i verden ikke ønsker at Milla skal utvikle. Milla er bare ett år gammel og har stadig mye å lære, og negativ påvirkning er hun nødt til å skånes for.

Her kunne jeg skrevet en lang avhandling, ser jeg, men skal ikke utbrodere dette så mye mer.

Det som er viktig når man skal skaffe seg hund er å være bevisst på hva man skal bruke hunden til, først og fremst. Valg av oppdretter er også noe man skal være kritisk til, det er utrolig mye rart som finnes der ute. Og sist, men ikke minst, må man vurdere hva man er villig til å legge ned av tid og hva man er i stand til å tilby hunden både av fysisk og mental stimuli.

Som dere ser er dette med hund og bruk og trening av hund noe som engasjerer meg sterkt. 😂 Jeg har sammen med Dyrebeskyttelsen vært med på omplassering av hunder, og det er utrolig mye sørgelig å se. Men heldigvis finnes det også mange solskinnshistorier. 😀